«Jeg tror kanskje du…jeg tror kanskje du sluker de litt».
Jeg var svært tvilende til om det gikk an å sluke noen litt.
Alltid hadde jeg vært ærlig. Direkte. Nokså uredd. Styrt av følelser. Som voksen hadde jeg fått mer temperament, blitt mindre tålmodig. Som langvarig singel hadde jeg blitt enda mer utålmodig, og selv om jeg ikke ville innrømme det; kanskje litt mistroende, paranoid og forbanna. Bitter vil jeg nok ikke si, men litt irritert på alle de som hadde brukt opp tiden min. Det var jeg. Absolutt. Og så hadde jeg, med all sannsynlighet, blitt såret for mange ganger. Denne kombinasjonen bør selvsagt aktes med varsomhet, og jeg ser at den kan være potensielt ødeleggende. Likevel. At jeg slukte dem, syns jeg var voldsomt.
Fortsett å lese «Mannemåltid»