Måned: oktober 2022

Publisert

Læreplaner i Koronaens tid -Aschehougs storsatsning

Godt mulig, blir dette den alvorligste teksten jeg noen gang vil måtte skrive. Og jeg kan forsikre deg, det gir meg svært liten glede å måtte gjøre det. Likevel, som innbygger i dette landet, som mor og som tidligere lærer, føler jeg meg i aller høyeste grad forpliktet.

Men først.

Folk tror til stadighet at det er så terapeutisk å skrive. At man `får ting ut` som det så fint heter. Ting jeg antar at de tenker at vi, skribentene, trenger å få ut. Av en eller annen grunn. Og at dét sannsynligvis er målet. Å bli kvitt følelsene, vi har, rundt noe. At skrivingen gjøres i bearbeidelsens navn, først og fremst. Som om vi alle er en gjeng med sjuklinger, som bærer rundt på svære tunge sekker, – som vi på død og liv må bli kvitt. Det er muligens en digresjon … Men nei! Jeg føler det helt motsatt. Når jeg har sterke følelser knyttet til temaer i tekstene mine, så føles det beinhardt. Det føles beinhardt, da, å kun skulle bruke virkemiddelet `ord`. Helst, ville jeg ha lagt ved et musikkstykke, en melodi, som kunne forsterke budskapet. At det, sammen med skriften, skulle avdekke ytterligere. Følelsen. Så kunne jeg optimalt sett, tenke meg å legge ved et maleri også. Som ved hjelp av farger, former og pennestrøk, -ville levne liten tvil om hva som var forsøkt fortalt. For det er jo det det er. Fortellinger. Budskap. Og sanseinntrykk. Det jeg i det følgende skal fortelle om, har rystet meg til mine grunnvoller. Innvoller vrengt, og alt det der. Og om jeg skulle få legge ved noe, så ville musikkstykket ha blitt; Henryk Goreckis «Symphony No 3, Op. 36 (Symphony of Sorrowful Songs) med Zofia Kilanowicz. Og maleriet mitt ville ha vært neddynket av svart og brunt, -og penselstrøkene mine ville ha vært harde og dype.

Jeg har noe jeg vil fortelle deg.

Mens pandemien ennå herjet, var et av landets største bokforlag, Aschehoug, godt i gang med klargjøringen av sin nyeste lærebok, Fabel 10. Fabel 10 (norsk for ungdomstrinnet) gikk i trykken i september 2021 og brukes inneværende år av mange skoler, rundt omkring i landet. Det er kapittel 3, som heter «Ta ansvar», som særlig har vekket oppsikt. Der er Korona-pandemien viet stor oppmerksomhet, -og ikke minst «tvilerne». Eller, «koronafornekterne» som de kaller de, – eller «de som tror på konspirasjonsteoretisk tull og hysterisk hatprat» (sitat, Fabel). Jeg understreker at ordene «tull» og «hysteri» (!) brukes av voksne (!), om andre voksne (!), -formidlet til barn (!). Hvor er respekten? Hvor ble det av `dannet dagligtale`, – ikke minst i en opplæringsinstitusjon! Videre skrives det, om den nye «folkefienden» (min tolkning); «Konspirasjonsteoretikere avviser vitenskapelig kunnskap. De forklarer naturlige hendelser som satt i scene med vilje av hemmelige allianser mellom mektige personer. Mange konspirasjonsteorier kan virke overbevisende og er godt skrevet, mens andre kan minne om vandrehistorier og rykter».

Vel. Det er mulig det har gått rykter om vaksinen, -men vi vet i alle fall, nå, at hva som ble hevdet, at vaksinen var trygg og 95% effektiv, ikke lenger er for `etablert (og vitenskapelig) kunnskap` å regne. Dette har i ettertid blitt publisert både fra offisielt hold og direkte fra helsemyndighetene våre. Vaksinen gjorde dessverre ikke det den lovet (også jeg håpet på det. Jeg tok to). Den hindret ikke sykdom, den hindret ikke smitte, – og den har en rekke alvorlige bivirkninger knyttet til seg. Det er per dags dato dokumentert mildere symptomer etter vaksinasjon, -men ikke mindre smitte eller dødstall. Derfor er lærebokens informasjon, om at vaksinen er 95% effektiv og trygg, allerede utdatert.

Hva angår øvrig informasjon heter det blant annet (i læreboken) at «skepsis handler om grunnløs frykt og motstand handler om misforståelser og uvitenhet» (sitat slutt. Sitat sjokk). Og det tas til stadighet opp ansvaret elevene har for å sjekke at ting de eventuelt videreformidler, virkelig er sant. Det står videre at man kan være ansvarlig for at noen dør, dersom man sprer feilinformasjon. Men hvem er det så som skal avgjøre hva som er feilinformasjon? Hvor sikre kan noen, noen gang, være på at de har den fulle og hele sannhet? Og er det ikke lenger opp til hver og en å få (kritisk) vurdere sine kilder? Dessuten, er ikke dette med på å skremme ungene fra å tørre å si noe som helst? Mene noe som helst? I frykt for at det kan få fatale konsekvenser. Hva skjedde med kritisk tenkning, ytringsfrihet og selvstendig tanke og refleksjon? Kanskje ikke så enkelt, i praksis, når ungene i tillegg i sin lærebok, blir presentert for følgende sitat. «Bare et museklikk skal til, for at du har brutt loven».

Det er mer. Under et tverrfaglig opplegg, finner man følgende;  

«Konspirasjonstenkere er tilbøyelige til å se ond vilje bak alt» (legg merke til ordet «tilbøyelig» og tenk på hvilke assosiasjoner det vekker i en. Legg merke til «alt»). «Konspirasjonsteorier kan være svært detaljerte, men du kan sjelden stole på gjengivelsen av noe som helst». «Forbløffende ofte er de rene diktverk» (det insinueres at de, på generelt grunnlag, er rene oppdiktninger). «Før andre verdenskrig var det gjerne jødene som fikk skylden. I dag har «globalistene» tatt over den fremste plassen for syndebukker» (å trekke paralleller mellom konspirasjonsteoretikere, uavhengig av hva de måtte ha under lupen, og de som har antisemittistiske holdninger er problematisk på så mange nivåer.  For barn og ungdom vil dette åpenbart gi assosiasjoner til nazister/nazisme). «Når man sjekker den såkalte forskningen, viser det seg at den for det meste består av løsrevne anekdoter- og at de gjerne er usanne». «Det fine med å dikte opp påstander og kilder er at de er litt vanskeligere å sjekke. Det går godt sammen med å henvise til andre kilder som også dikter og forteller halvsannheter basert på ideologi mer enn på undersøkelser». «Konspirasjonsteorier er preget av fornektelse. De avviser etablert kunnskap». Jeg er i sjokk. Det fine??

Jeg kunne skrevet en egen bok om oppgavene de skal svare på. De ledende spørsmålene. Rollespillene. Tekstene de skal lese. Dokumentarfilmen de skal se. Hva som skrives. Hva som antydes. Til barna våre! Nevnte jeg filmen de må se?! Som ligger på NRK, den dag i dag. «Vaksinekonspirasjonen» heter den, – og jeg ble fysisk uvel da jeg så den. Stikkord er barnemishandling (folk som slår autismen ut av ungene sine, fordi de tror på konspirasjonsteorier knyttet til det. Andre mishandlingsmetoder er også grundig presentert) og et utvalg «fargerike» mennesker portrettert på en svært lite flatterende måte. Det er folk med «Amerikacapser», og annen flagg-rekvisita, som støtter opp under inntrykket om at de er hardbarkede nasjonalister, som attpåtil drar frem pistoler og kommer med drapstrusler. I videoen! Typisk konspirasjonsteoretikere, der altså. I tillegg brukes ord som kvakksalver, svindler og narsissist for å beskrive folk som tilhører denne `farlige folkegruppen`. Det er nesten så man blir imponert. Diskrediteringen er komplett. Propagandaen er komplett. Og mitt femtenårige selv, har blitt livredd.

Avslutningsvis, vil jeg trekke frem noen ord jeg så hos noen lærere forleden. Etter at streiken for høyere lønn ikke gikk slik de så for seg, stod det i sosiale medier; «dette er en mørk dag for skolen». Jeg tillater meg en endring.

Dette er en mørk tid for skolen. Dette er en mørk tid for Norge.