Dette med haiking er altså, etter hvert, noe vi (ikke) har blitt vant med. Men som skjer. Stadig.
Fortsett å lese «Reisebrev fra Marokko, nr. 2, del to»Reisebrev fra Marokko, nr. 2, del en
Man kunne jo tenkes å skrive at det er én dårlig nyhet og flere gode. Hvem vil man begynne med. Eller man kunne skrive «dette er også Marokko», etter inspirasjon fra norske Margit Vea og hennes på sett og vis reisebrev fra Madagaskar. Hvor hun deler mye fint, men òg skyggesidene. Det er skyggesider her òg, og selv om vi også så dem i starten av oppholdet, er de selvsagt mer fremtredende nå.
Fortsett å lese «Reisebrev fra Marokko, nr. 2, del en»Forgiveness. Reconciliation. And emergency brake
The other day I came across a post. Surely not by chance, just as nothing is by chance when it comes to `personalized experience` (read: algorithms).
Fortsett å lese «Forgiveness. Reconciliation. And emergency brake»Tilgivelse. Forsoning. Og nødbrems.
Forleden fikk jeg opp et innlegg. Sikkert ikke tilfeldig, slik ingenting er tilfeldig når det gjelder `tilpasset opplevelse`(les: algoritmer)
Fortsett å lese «Tilgivelse. Forsoning. Og nødbrems.»Reisebrev fra Marokko (nummer en)
Jeg rundet hjørnet forbi kiosken og der var den. Restaurantgaten med alle lydene. Musikken. Menneskene. Mannfolka som satt i små klynger og pratet, eller spilte kort. Noen forbipasserende damer med poser i den ene hånden og barn i den andre.
Da så jeg dem. Fire-fem menn på min høyre side, som lo og danset om hverandre. Noen sittende, andre stående, men tett. Jeg smilte til dem. Lo kanskje, og de plystret på meg. Noen engelske komplimenter, av den fine sorten, og så;
«And you, my lady! You dance!».
Fortsett å lese «Reisebrev fra Marokko (nummer en)»