Like før klokken ti på morgenen svinget vi inn på veien hvor politistasjonen lå. Ingen majestetisk bygning dette heller, men godt bevoktet, presis som de andre.
«Bonjour» nikket den bevæpnede vakten til oss, men passet på å gjøre det uten så mye som antydning til smil, -noe som virkelig fikk oss til å huske på hvorfor vi var her.
Fortsett å lese «Menn i uniform (del tre)»To uker og ingen tid å miste! Vi hadde jo noe omgang med byråkrati fra før. Og riktig nok. Etter et par googlesøk til, satt vi igjen med inntrykket at prosessen fort kunne ta noen uker (!). Herre jemini! Og hva med katten? Den kunne ikke tas med ut av landet før den var vaksinert med både det ene og andre elendigheten, og det kunne visst ta fire måneder totalt! Her måtte det handles raskt, og med håndtering av ett problem av gangen! Det ble rett i bingen, og med alarm på klokken dagen etter (en funksjon vi ikke hadde hatt på, på månedsvis).
Fortsett å lese «Menn i uniform (del to)»Tallene tredte ut av papiret. Det kunne ikke stemme. Si det ikke stemte. Hadde jeg klart det igjen? Hadde jeg levd så i nuet at visumet hadde utløpt uten at jeg hadde hatt den fjerneste ide. Og hva skulle jeg si til reisefølget? At mamma – og reiselederen- hadde vært så ute av matrixen, til et sted der ikke datoer og regelsett gjaldt lenger … For så vidt beundringsverdig, ville jeg selv finne det, men kanskje ikke alle ville se det på samme måte som meg …?
Fortsett å lese «Menn i uniform (del en)»