Det var kvinnedagen forleden. 8 mars. Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gikk i tog, – og jeg har mye å være sint for. Så jeg har i grunn ikke noe godt svar på hvorfor jeg ikke fant frem sprittusj og joggesko. Definitivt et feiltrinn jeg skal gjøre opp for, neste år.
Jeg føler jo et visst ansvar nå som jeg betaler mine egne regninger. Eller har blitt voksen, som det heter. Jeg ble sint som ung også jeg. Men spesielt nå. Og jeg burde ikke bare fyrt meg opp her hjemme. Jeg burde fyrt meg opp her hjemme, og løpt ut og vist det. Jeg burde ha trukket til gatene. Marsjert ned storgata. Jeg burde ha ropt og skreket, med medsøstre hånd i hånd. Jeg burde ha løftet plakater, mens jeg bannet og så sur ut. Jeg burde vært sinna hele dagen. Jeg burde diskutert med alle jeg traff. Å bli hjemme fordi man vil se Kim Kardashian på fødestuen, er neppe et bra argument. At sprittusjen er hetteløs og tørr, overbeviser nok ingen. Jeg burde vært på Clas Ohlson i forkant. Om jeg var en riktig rødstrømpe, burde jeg vært på Clas Ohlson i helga.
Likevel anser jeg meg som en rødstrømpe. Absolutt. Noe annet ville vært rart. Det ville vært både destruktivt, og et snodig paradoks. Muligens er jeg en strømpe uten struktur, men like fullt en kvinneforkjemper. Muligens er jeg en strømpe uten en imponerende samling av sprittusjer, men like fullt tenkende og bekymret. Og jeg burde ha gått i tog. Selvsagt burde jeg ha gått i tog.
Den gode nyheten er at jeg kjempet på i natt. I natt var jeg både vågal, tøff og sint. Jeg stod opp for meg selv. Jeg viste dem hvor skapet skulle stå. Ikke bare stod jeg opp for meg selv. Jeg handlet på vegne av alle mine medsøstre. Før, under, og etter min egen virketid. Det føltes godt, og det føltes viktig. Jeg var helt svett da jeg våknet, men det var for en god sak. Og for en god sak, ofrer jeg både blod, svette og tårer.
Jeg var i butikken. Altså, i drømmen, var jeg på butikken. Der er man jo ofte, så det synes jeg var både naturlig, og ganske så fint. Dessuten er det gjerne på de nære arenaer man får se samfunnets normer utspille seg. Det er i det offentlige rom den allment aksepterte væremåten kommer til uttrykk. Innenfor hjemmets fire vegger kan ytterpunkter finne sted, men ute blant folket er man nærmere sannheten. Man er tettere på kulturen. Blant mengden, og mangfoldet, finnes det en gitt normal. Et gjennomsnitt. På Rema 1000 i natt, var det mange folk, og mye kultur. Det var mye kultur å ta tak i.
Det er en underdrivelse å si at jeg elsker å gjøre innkjøp på kvinnedagen. Det er den beste dagen. Det er så avslappende. Fryktelig frigjørende. Det er noe man ser frem til lenge. Det er som å ligge på sofaen, mens du får gjort ting. Det handler mye om hygiene. Om eksteriør og fremtoning. Tidsbesparende saker. Saker som er helt overflødig på dager som dette. Saker som kan gjøre at budskapet ikke nødvendigvis kommer like tydelig frem.
Det handler mye om dusjing.
Det handler mye om såpe.
Det handler om hvordan du må unngå det.
Altså, som en hovedregel, dusjer jeg aldri før, under, eller etter kvinnedagen. Det gjorde jeg heller ikke i natt. Jeg lar det gå litt tid. Jeg lar den ekte, ville kvinnen få komme frem. Jeg vil være i ett med naturen. Jeg vil være slik vi var ment å være. Uten sminke, uten såpe. Uten rettetang og anti- frizz.
Jeg tar på meg mensentrusa, Ole Brum sokker og buksa med strikk i livet. Uten unntak, hvert år. Verken blonder eller skinny jeans hører hjemme på en slik dag. Jeg skal miste utseendet mitt. Jeg skal strippes ned til det grunnleggende. Kun armer og ben er lov.
Og hode. Mye hode.
Linser er for jåler, og selvfølgelig forbudt. Briller blir tidvis debattert, og hvor konklusjonen i så fall faller ned på det rent praktiske. Hvor mye har jeg tenkt å handle. Hvor har jeg tenkt å handle. Om jeg trenger bil til gitt formål, blir briller fort aktuelt. Man skal jo se litt også. Du vil ikke kræsje på kvinnedagen, for å si det sånn. Hvorfor, vet vi alle. Denne dagen bør illustrere at vi er mer enn sminke og magetopper, og at vi kan styre fire hjul. Men for all del. I andre deler av verden, kan magetopper og sminke være det som skal til. Det kan være nettopp det som trengs. Gjerne mens man styrer en fet lastebil ned storgata #mybodymydesicion
Vel. Tilbake til drømmen. I natt var det blant annet avocadoer jeg skulle ha. Det går i grunn mye av det, ettersom modningsprosessen kan være en smule lunefull og dramatisk. Plutselig har de gått videre uten deg, og du må ut etter nye. Et kjent scenario, og ikke noe som vekket særdeles oppsikt, verken for meg eller andre. Det uventede derimot, denne gangen, var at jeg ikke klarte å finne de, – så jeg ravet rundt på flis i en god del minutter. Det vil si, helt til jeg oppdaget denne fyren. Han så bare ned i handlelista, og trengte knapt å orientere seg. Det var tydelig at han hadde vært her før, og jeg gikk bort for å spørre om han visste hvor disse grønne var. Han smilte og forsikret meg om at de var like i nærheten. Idet jeg skulle til å takke og ta fatt på veien, tok han plutselig et byks foran meg, og proklamerte høytidelig at han skulle vise meg veien. Lede an, som han sa. Ettersom det tross alt var kvinnedagen, syns jeg det ble helt feil å gå bak, så jeg passet på å småløpe hele tiden. Jeg dyttet unna kurver og kasser, og gjorde meg så tynn jeg kunne. Hele tiden passet jeg på å gå i linje med ham. Hele tiden småløp jeg.
Da vi endelig kom frem, smilte han og ble stående. Jeg takket, og forventet at han skulle gå, men det skjedde ingenting. Mannen ble værende, som limt i gulvet. Jeg ante ikke om han forventet driks, kyss eller om han var et sjeldent eksemplar. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og følte vel at både driks og kyssing var i overkant, så jeg slo det raskt fra meg. Mitt eneste alternativ var straks å sette i gang med søket. Søket etter den perfekte konsistens. Så etter å ha gitt han et ekstra smil, festet jeg blikket rett i kassa. Men så, idet jeg rullet rundt, gnidde og gned på disse grønnbrune dingsene, begynte det. Han rettet seg opp, renset stemmebåndet og begynte foredraget. Han spurte om jeg visste hvordan. Han lurte på om jeg visste hvordan jeg skulle finne ut hvilke som var modne. Hvilke som var overmodne. Og hvilke som ikke var modne i det hele tatt. Jeg kikket på ham med store øyne og håpet i det lengste at han skulle stoppe. Men det gjorde han ikke. I stedet grep han en avocado, løftet den i været, og nistirret på meg.
«Vel. Det første du bør være klar over, er hvilke muligheter som ligger i fingertuppene dine. Du bør trykke fingertuppene forsiktig inn i avocadoen, mens du…»
«NEI!!!!!!!!! STOPP!!!!!!!!!!», ropte jeg det høyeste jeg kunne.
Jeg var sjokkert, lamslått, men instinktene mine hadde heldigvis reagert. Jeg fant frem hele håndflaten, og rakte den i været, foran ham. Fingrene spriket og innsiden av håndflaten var ti centimeter unna nesa hans.
«NEI!!!!! DET ER IKKE GREIT!!!!!! DU FÅR IKKE MANSPLAINE MEG, NOE SOM HELST!!»
«VAKTER!!!!»
Heldigvis reagerte sentervakten lynraskt, og fikk dratt mannen ut av butikken. Det var en skremmende opplevelse, og at den skjedde på selveste kvinnedagen, viser bare hvor viktig det er at vi har en slik dag. #nomansplain#standup
Ellers føler jeg det var en fin handletur. Jeg gikk møysommelig til verks, og føler jeg kom godt ut av det, økonomisk sett. Men i og med at jeg hadde vært der en stund, havnet jeg dessverre midt i rushet. Middagsrushet. Køene var lange, og folk var slitne. Likevel lot jeg det ikke hindre meg. Her var det ting å utrette. Budskap som skulle presenteres. Så jeg tok et skritt frem. Jeg hvisket til fyren som stod der at nå var det 8 mars. Så ventet jeg litt. Jeg ville la ham skinne. Men dessverre så han ikke ut til å forstå hva jeg mente. Jeg måtte være tydeligere. Jeg gjentok derfor at nå var det 8 mars. Selveste kvinnedagen, sa jeg. Jeg sa at nå måtte jeg, rett og slett, ta et skritt frem. Et skritt foran ham. Han forstod nok alvoret i det, for han ble stående og se på meg, og like etter laget han til en fin, liten plass. Rett foran han, og med god nok plass til meg. Det syns jeg var fint. Jeg passet derfor på å snu meg rundt og smile noen ganger underveis. Vi ble jo stående en stund. Og jeg ville vise ham min takknemlighet. Det var tross alt noe «Small step for man. Giant for mankind» over det hele. Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier vi begge ble rørt. #stepforward
Etter femten minutters tid, hadde jeg betalt, og del to var så vidt i gang. Pakking i poser. Det krevde litt konsentrasjon, ettersom jeg følte at tiden var knapp. Rullebåndet raste, og folk ville hjem. Jeg planla hvilke varer som passet hvor, før jeg overhodet løftet de i været. Med ekstrem presisjon, og med et tempo som overgikk sidemannen, føk varene mine ned i posen. Ikke en vare ble feilplassert. Ikke en vare måtte gjøres om igjen. Selv med alt dette som foregikk, glemte jeg ikke kampen. Jeg husket hvorfor jeg var der. Så jeg spurte om han ville ha pose. Han som kom litt bak meg. 3 plasser bak, for å være eksakt. Men nå stod han der, og skulle betale. Litt for lenge hadde det vært en høylytt dialog mellom disse to. Disse to fyrene, på hver sin side av bånd og varer. Det var som om hele verden kretset seg omkring disse to. Det var som om vi andre ikke eksisterte. Både kassemannen, og den handlende, hadde ruvende stemmer. Mørke stemmer. Stemmer som var vant med å bli hørt. De var umulig å ignorere, umulig å overse. Så jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg krevde min plass. Jeg deltok i samtalen. Jeg ville være bidragsyter rundt valgene som skulle tas. Derfor spurte jeg ikke bare om han ville ha pose. Jeg foreslo at tre nok var det rette. Jeg mente at tre ville holde. I left my mark, og sa det som det var. Jeg var en observatør, men ble en deltaker. Det føltes godt. #sharethestage
En annen ting jeg liker med disse innkjøps- dagene, er at jeg slipper å bære varene ut i bilen. Jeg passer alltid på at det er en mann som ser meg pakke. Da vet han at jeg har gjort halvparten, og resten går smidigere. Helst tar jeg en fyr som ser sur ut. En som trenger å settes litt på plass. Hvis jeg er så heldig å komme over en kar som kjefter på kone eller unger, tar jeg alltid han. Slik var det også i natt. Jeg fikk tak i en skikkelig kranglefant. Men da jeg forklarte han fordelingsbiten, at det var kvinnedag og allting, ble det stille i nebbet. Han bar posene ut, uten protester. Tre poser i hver hånd. Det syns jeg var sprekt. #50-50
Resten er jeg kanskje ikke så stolt over. Jeg ble nok litt ivrig. Likevel er det forståelig, og ikke så rart. Jeg er kun et menneske. Det må ha vært måten han trykket varene inn på, som gjorde utslaget. Jeg så hvordan han kun tenkte på seg selv. Jeg så at han ikke ofret meg en tanke. Han brydde seg ikke om melkekartonger som kunne gå lekk. Yoghurtbegre som kunne sprekke.
Han så kun seg selv.
Alt dreide seg om ham.
Han ville bære sine egne poser.
Da kjente jeg det. Jeg kjente kraften til Emmeline Pankhurst, Rosa Parks og Malala bre om seg. Det var som om de alle tok bolig i meg, og jeg vokste meg høy. Så kjente jeg et ras av andre kvinner svinge innom kroppen min også.
Jeg ble plutselig 22- år gamle Nina i Oslo. Hun som var aleneforsørger, og hadde tre barn. Hun som kjempet hver dag, og gjorde det hun kunne. Hun som mistet jobben sin, fordi hun hadde vært med en gutt. Hun som hadde klart å skjule det i 5 måneder, men hvor alt, en dag var over. En dag i 1913 var det slutt.
Så ble jeg plutselig den 14 år gamle jenta. Hun som måtte flytte fra foreldrene sine, og hvor barndommen brått tok slutt. Hun som bare var 14, men som skulle til han på 60. Han som hadde mistet kona, og nå hadde betalt for en ny.
Så ble jeg jenta i skogen. Hun som lå der, blodig og forlatt.
Hun de hadde skåret i.
Hun de hadde tatt det vakreste ifra.
Jeg ble hun som gjorde den samme jobben, men som alltid fikk mindre betalt. Hun som var i mindretall, og aldri ble hørt. Jeg ble hun som måtte reise i dagevis, fordi hun ville gjøre det på sykehus. Hun ville gjøre det lovlig. Gjøre det trygt. Hun ville bli mamma når hun hadde noe å tilby. Hun ville bli mamma når hun hadde levd sitt eget liv først.
Et raseri skylte over meg. Fortid. Nåtid. Fremtid. Alle kvinnene. Alle historiene. Jeg kjente det i hele kroppen. Jeg klarte ikke holde det inni meg mer. Alle skjellsordene spiltes av foran øynene på meg. Alt vi har blitt kalt. Alt som har blitt sagt.
Og der stod han.
Et dårlig eksemplar.
Han stappet varene mine inn i bagasjerommet. Bare med tempo, og uten presisjon. Så før jeg hoppet inn på førersiden, og sladdet ut av parkeringsplassen, skrek jeg til han;
«Du må sette varene ordentlig inn, da, bitch!!!!! Er du helt hore, eller???!!!Klarer du ingenting??!!!»
Det overrasket også meg, at jeg bar på så mye sinne. Og jeg er for så vidt glad jeg fikk utløp for det, i natt. Jeg kunne sikkert ha sagt fra på en mer ordentlig måte. Jeg kunne sikkert ha droppet et par av ordene. Men sett i ettertid, er jeg også litt stolt. Jeg sa ihvertfall i fra. Jeg gjorde det klart og tydelig hva jeg mente om opptrinnet. Så fikk jeg gjort litt på vegne av mine medsøstre, også. Det skulle bare mangle at det var litt frustrasjon der. Og nei. Jeg fikk kanskje ikke gått i tog. Men jeg gjorde det på min måte. Jeg sa ifra. Når det skjedde noe, når det var noe, så sa jeg ifra. Jeg var en kvinne med en røst. Jeg var en kvinne med et budskap.
Jeg var en kvinne, i 2019 #myway#takeresponsibility#kvinnedagen2019