Jeg har kommet i fare for å tråkke enkelte på tærne. Viser det seg. De hårløse. Hårsåre. Vel. De som er tynne i håret og som tilsynelatende savner det håret, de engang hadde, – sårt. De som tilsynelatende savner det håret, de engang holdt så kjært, -så sårt. Om du forstår hva jeg mener.
Jeg kom i fare for å skissere et bed-head i forrige tekst. Et bed-head er, var og har blitt ansett som noe koselig, opp igjennom historien (i min bok og mine filmer). Akkurat som musefletter på småjenter kan synes å ha en nokså idyllisk effekt. Men det er klart. Det er jo ikke alle som har langt nok hår til engang å kunne flette en museflette (og da får du plutselig bare en mus). Det er kanskje ikke alle som har hår som gror engang (noen har kanskje en hårsykdom. Noen napper det kanskje ut). Det er heller ikke alle menn som umiddelbart kan påberope seg evnen til å inneha bed-head. Om de ikke har noe hår. Da kan heller ikke deres skallede, eventuelt trekvart-skallede, isse se ut som den nettopp har stått opp. Faktisk, vil det ikke finnes noe skjellig mistanke eller bevis for at issen, eventuelt nylig, eller nettopp, har stått opp.
Han har muligens rett. Han har muligens rett i at jeg har vært litt opptatt av hår. Nå har riktignok ikke håret som sådan vært hovedårsaken til verken brudd eller «bryllup», for å si det sånn, – men det har blitt lagt merke til (skribenten, selv, understreker at apostrof foran og bak bryllup i denne sammenheng kun brukes som et språklig bilde, – og at bryllup ikke på noen som helst måte har hatt rot i virkeligheten. Det brukes kun som et antonym til brudd, kan du si. Som et hardly synonym til dating, kan du òg si. Ikke minst representerer det, i teksten, et lekent bidrag, i form av å være bokstavrim. Men det er også alt). Men jo. Det har visselig blitt lagt merke til. Håret altså. Jeg innrømmer at jeg har fått både umusikalske og skitne tanker om å gre det. Style det. Og dra fingrene mine gjennom det.
Åpenbart er det et problem. Både for de hårløse og hårsåre, som kanskje ønsker å date meg. Og i annen rekke, er det et problem for meg. All den tid de kjenner en trang for å orientere meg om dette. Hva jeg eventuelt velger bort. Til alle døgnets tider. Jeg understreker at de ikke føler at jeg velger bort, til alle døgnets tider. Men de kjenner en trang for å orientere meg om dette, -til alle døgnets tider.
Så, for ikke å støte noen. Eller velge bort noen. Eventuelt at noen skal f ø l e at jeg velger bort noen. Enten det har rot i virkeligheten, eller ikke (enten de er gift, eller ikke). Gjør vi det slik. Jeg skal herved like alt! Det vil si. Jeg skal, faktisk, ikke lenger l i k e noe. Som helst. Jeg skal ikke lenger gjøre meg opp en mening om hvorvidt jeg, overhodet, liker noe – eller ei. Jeg skal være nøytral. Jeg skal forbli nøytral. Og ubevisst. Bevisst på å være totalt ubevisst. Om hva eller hvordan folk er. Hvordan de ser ut. Hvordan håret deres er. Jeg skal tilstrebe å være nær bevisstløs, – i min søken etter make. Heretter. Jeg skal ikke lenger tenke om rufsete hår er hyggelig eller ei. Om skjegg er hyggelig eller ei. Om de er for stille, eller ei. ALLE SKAL MED!!. Ja, hvorfor ikke? Hvorfor skulle de ikke det?! Hvorfor kom jeg ikke på dette, før?! (hvorfor klaget de ikke før?). Hvorfor skulle jeg ønske å krenke noensomhelst …? Jeg åpner herved opp for introverte menn! Aldeles høye menn! Gjerrige menn! (ja, hvorfor ikke? Jeg vil da ikke krenke dem! Er gjerrige menn kanskje noe mindre verdt enn ‘vanlige menn’, tenker du? Og tenk deg, videre! En hel haug med krenkede, gjerrige menn, der ute. Hvor ellers skulle vi gjort av dem!?).
Og jeg åpner mer! Hvorfor stoppe nå. Krenkelsens time er forbi!
Sannelig jeg sier dere. La alle, foruten barna, komme til meg. Og hindre dem ikke. For Julies rike, tilhører slike som dem. Amen.