Jeg måtte dra hjem idag og. De andre skulle ta en kaffe etter jobb, men jeg kjente hvordan det bygde seg opp. Time for time.
Skulle jeg ikke klare det i dag heller? Det var jo jeg som hadde spurt. Det var jeg som hadde vært mest interessert i å sjekke ut den nye cafeen. Dessuten hadde vi fått lønn, – og jeg hadde tenkt å shoppe.
Det hjalp ikke. Kroppen brydde seg fint lite om disponibelt beløp og vårmote. Den levde sitt eget liv, og var fullstendig likeglad når det kom til dette å gi etter for press. Han var urokkelig, og utrykket seg klart og tydelig.
Det var svimmelhet. Fra morgen til kveld. Det var Kielbåten i bakrus, men jeg ignorerte.
Det var kvalme. Som en evigvarende omgangssyke, men jeg ignorerte.
Det var stjerneblikk og sløret syn. En migrene som overlevde både næring, søvn og hvile. Og jeg ignorerte.
I hele dag har jeg ignorert.
For jeg ville så gjerne.
Men han vant.
Han vinner som regel.
Han dundret på med dobbel styrke. Gjorde meg så ustø at jeg slet med å gå. Gjorde meg så sløret at jeg ikke lenger så. Han må ha et forferdelig humør. Hva er han så sint for? Hvilke kamp er det han kjemper? Hva skjer inni der?
Leiligheten føles kjempestor. Mørk. Som et mørke som har sugd meg inn.
Og alt han vil ha, er meg.
Alene med han.
Alltid bare.
Meg og han.