Nå er det jo ikke slik at livet mitt har så voldsom nyhetsverdi i seg selv. Men så selger jeg heller ikke nyheter. Jeg byr på meg selv. Livet mitt. Usensurert. På godt og på vondt. Og lite visste jeg da jeg begynte å skrive om livet mitt, offentlig, gjennom bloggen min, i år 2018, at det skulle bli helt andre greier enn et broket kjærlighetsliv og tragikomiske dater som skulle bli hovedingrediensen noen år etter. Men så er det jo slik livet er – eller hva.
Vi vet lite om hva som venter rundt neste sving. Og lite visste jeg i alle fall at det skulle inkludere både å bli forsøkt tatt knekken på, som i fullstendig og varig knekt over (jeg merker at det «å bli tatt knekken på» er mer spiselig for folk flest enn drapsforsøk, så jeg skal i fortsettelsen tilstrebe bruk av knekke-terminologi) og «flukten fra hønsegården» in real life. Og det er kanskje greit. Og nå er jeg altså her. I Amerika. Hvorfor, har jeg fortalt om før. Men hvordan det er her, skal dere få høre nå.
Det blir et amerikabrev til, det.
Først og fremst er det mye lyder. Jeg tenker at vi begynner med det verste først. Det er jo ikke bare solnedganger og Stillehav. For all del. Og det er det sikkert en del som er glad for å høre. For all del. Her blant venner, kan vi være ærlige. Folk flest har det dritt for tiden, -og det er ingenting som gleder folk mer enn at også andre har det dritt. Så jeg skal, by all means, by på dritten. Alt skal med. Alle skal få.
Jo, det er mye lyder. I starten var de enormt høye lydene av fugler bare sjarmerende. Og det er de, til dels, ennå. Men det er øyeblikk da det blir høyt. Som når den ene fugletypen, rasen, eller en particular one (jeg må lese meg opp) synger (eller gjør han egentlig det) – gauker – som en alarm av noe slag. Med intervall. Korte intervall. Og du et par dager tror det er en alarm. At noen har latt fryseren stå åpen – eller noe. Som du da hører hele døgnet. Også når du skal sove. Men som du da til slutt skjønner at er en fugl. Så har du morgenfuglene, åpenbart. Som jeg nå, fully, forstår betydningen av. De er jo i full fres, og fyr og flamme, med drøssevis på hjertet, i 5-tiden på morgenen. Hver dag. Men her jukser jeg egentlig litt. For det er mye lyd fra dyreriket, men du blir vant med det. Så dette kan på sett og vis også tilhøre pluss-siden. Ikke at jeg rangerer oppholdet i pluss og minus kolonner (men det gjorde vi, før vi dro) men dere forstår tegninga. Fuglene er også aldeles nydelige og titt og ofte kikker vi opp, med fugler og stjerner i blikket, og ser hvordan de svever over oss. Papegøyer for eksempel, med knallsterke farger. Slike du gjerne bare har sett i dyrebutikker før. Eller i Egner-boka. Og nå er de her. Rett over hodene på oss. Det er jo magisk. Det er jo det.
Men det er mye annen støy. Det er voldsomme lyder og bråk av kjøretøyene her. Det er så mye, faktisk, at jeg hadde en samtale med en amerikaner hvor jeg i fullt alvor spurte ham om de kanskje har et annet EU-reglement (jeg antar at det finnes) (i Amerika) som tillater slike høye lyder. Fra potter, maskineri og kjøretøy. Ikke minst mopeder. Han kunne frydefullt fortelle meg hvordan han hadde fått seg spesialtilpassede ørepropper for nettopp det. Og la til at han imidlertid husket hvordan det første året var. Hvorpå han la inn en liten, jeg vil ikke si kunstpause, det var en aldeles ekte pause, etterfulgt at ekte, og skremmende, for meg, kroppsspråk. Jeg ventet jo at han skulle si «TULLA!!» rett etterpå, le litt kanskje, men det skjedde aldri. Og jeg forstod at lydene sannsynligvis er kommet for å bli (vel og merke til folk ikke har råd til drivstoff lenger). Jeg har allerede begynt å se meg om etter ørepropper, men dread the day. Det føles veldig femti. Men må man, så må man. Og jeg frykter for hjertet mitt. Jeg skriker, skvetter og hyler hver dag. Det kan umulig være sunt. Selv på kort sikt. Vi blir åpenbart ikke boende i travle byer på lang sikt. Hvor de åpenbare årsakene inkluderer støy, stråling, dårlige butikker og høye priser. Men det får vi ta en annen gang.
Løsbikkjer er også nytt. Og noe vi er redd for. Men som vi, til alles overraskelse, smertefullt venner oss til. Hvor det smertefulle mest ligger i det at vi må venne oss til. Det er altså ikke et lokalt fenomen, men heller og definitivt et nasjonalt fenomen. Et kulturelt fenomen. Men vi venner oss til. Så, alt i alt er det kanskje en god ting. Man ser at man kan venne seg til – ting – en aldri hadde trodd en kunne venne seg til (si den fem ganger på rad). Og vi unngår øyekontakt og overlever hver dag. Også krokodiller overlever vi, sannsynligvis, hver dag. Som jo er en bra ting. Men som definitivt også kan nevnes som utfordrende, – i utgangspunktet. Overlevelsen er jo fin, men eksponeringen, potensielt overalt, er en smule brysomt, eller i nedre sjiktet. Og her må jeg si at jeg er skuffet. Vi ble riktig advart mot mygg, men altså ikke krokodiller. And it puzzles me. Jeg undres. Og nå er jo jeg kjent for å ha et anstrengt forhold til mygg, -men jeg går for mygg kontra krokodiller any day of the week, om du forstår hva jeg mener. Stikk og kløe, kontra svelging hel. Eventuelt biting over, fullstendig og varig, etterfulgt av svelging hel. Du forstår, her er saken; jeg var av den oppfatning at krokodiller levde i elvene her. I ferskvann. Som de gjør. Og det er rikelig av dem. Både elvene og krokodillene. Og elveutløpene. Det jeg ikke visste imidlertid, var at de også levde i saltvann. Det sies (og vi leser om det) at krokodillene som i utgangspunktet (slikt er det mye av. «I utgangspunktet». Vi vet jo hva det betyr) lever i ferskvann, også kan finne på å forflytte seg til saltvann, for å få seg litt mat. I utgangspunktet … fisk. Og de er «i utgangspunktet ikke interessert i mennesker». Sitat mange folk her nede. Taxisjåfører, meglere, Ticos (det er de lokale. Vi er gringos). Jeg skal si litt mer om megleren, da jeg spurte ham om krokodiller. Hvordan tilstanden var på den lokale stranden. Han sa at de, som folk, ikke «brydde seg så mye om krokodiller». At krokodillene ikke var i saltvannet «så ofte». J
eg forklarte ham at jeg hadde lest at det var en egen krokodille-type, her i Costa Rica, som levde i saltvann. Og som ikke bare forflyttet seg for mat. Men helt egne krokodiller, i saltvannet. Han dro på det. Gjentok at det i alle fall ikke var så mange i sjøen. Hvorpå jeg tenkte at det for så vidt skulle kun en til. For å svelge meg. Men jeg sa det ikke. Og da han avsluttet med å si at de «i utgangspunktet ikke er så interessert i oss mennesker», smilte jeg til han og spurte om bassenget. Som en eller annen snobb. Som trodde hun var så interessant for krokodiller.
Vi har og, mer eller mindre frivillig, fått husdyr. Gekko. Firfisler. Små og store. Det tok litt tid å venne seg til det. Vi hyler mindre nå, enn vi gjorde da. Da vi oppdaget samboerne våre først. Som for øvrig kommer seg inn overalt. Også i moderne leiligheter. Som er helt tette. De ligger i blant på puta. Det er jeg ikke helt vant med ennå. Og de klatrer på veggen. Det er jeg vant med. Jeg hyler som regel alltid bittelitt, -og så henter jeg krukka og pappen og kaster han ut. Overlevelsesraten er overraskende høy. For oss begge. Bare en gang moste vi hodet på en liten en. Det sitter fortsatt i.
En dag da jeg var i byen, skulle jeg krysse gaten. Som krever heltemot, tålmodighet og listighet. Da plutselig kom det en svær øgle som ville krysse gaten sammen med meg. Vi stod der, side om side, beveget hodet fra side til side, for å se etter en åpning i trafikken. Slik stod vi noen minutter, før han gav opp. Han forsvant ned i grøfta igjen. Fant seg sikkert noe annet å gjøre. Jeg stod der ti minutter til cirka, og så fikk jeg gått over. Eller, løpt over. Det er også en slik ny ting. Å stå skulder til skulder nærmest, med øgler på en meter inkludert halen, og med god bredde og. Og som kikker på deg (og dere får øyekontakt) og som senser at du synes dette er spesielt. Men han tok det bra. Han kalte meg ikke rasist eller noe, og vi venner oss til. Alle, venner vi oss til.
Ellers bør nevnes et par artige opplevelser, som jeg tenker sier mye om folket, livet og kulturen her:
- Folk er overmåte skjønne. Og de vinker, altså, hele tiden. Og vi blir aldri lei. Verken de eller vi. Det er kjempekoselig. Folk vinker fra sykkelen. Gjennom bilruta. Også damer. Og på nært hold, sier de hei. Eller faktisk, de smiler ogsier hei. Dette vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å bli vant med. Det er ufattelig annerledes. Ufattelig fint. Og noe jeg kan venne meg til.
- Folk hjelper deg før du innser at du trenger hjelp. Også folk som ikke tjener noe på det. Først og fremst folk som ikke tjener noe på det. Ser du bortkommen ut et øyeblikk, er de raskt på plass med smil og spørsmål om de kan hjelpe til med noe. Små barn. Voksne damer. Menn. Også menn. Men ikke bare menn. Mennesker av alle slag. Dette har forbauset ungene like mye som meg. Og jeg fryder meg over at de får oppleve det. Leve i det.
- Vi har opplevd jordskjelv. Men det er no biggie. For folk her. Jeg trodde bare jeg var svimmel. Som jeg så ofte er. Men så ble det såpass ristete og vanskelig å fokusere at jeg spurte husstanden om de merket noe annerledes. Og det gjorde de. Men det forløp uten videre dramatikk (det er jo sånn man sier), og det hele var over fort.
- Litt mer dramatisk var det da det regnet to-tre uker i strekk. Bokstavelig talt, i strekk. Og da vi forstod hvordan det førte til flommer omtrent overalt i landet. Her sa også ticosene at dette var helt utenom det vanlige. Det var altså ikke bare vi som registrerte dette uvanlige. Regntid til tross. Et slikt værfenomen, samtidig, over hele landet, var nytt. Og ryktene begynte følgelig å gå. Om at det var hevet over enhver tvil at dette var menneskeskapt. Bare ikke på måten du er lært opp til å tro (…).
- Vi leide golfbil (fremkomstmiddel nummer 1 for gringos) og eieren leverte den på døra. Spurte om å få et glass vann. Noe han fikk. Vi spurte om kompanjongen hans kanskje også ville ha et glass med vann. Han på moped, som han skulle kjøre med tilbake til byen. Nei da, sa eieren. Vennen hadde akkurat drukket øl, så han var nok ikke tørst. Nei, men, da så …
- Det er fryktelig dyrt her. Og skyldes legges ofte på rike amerikanere. Hvem vet. Det vi vet er at det er lurt å faste her. Noe vi gjør. Bra for kroppen. Bra for lommeboka. Vi spiste frokost ute forleden dag. Det var riktignok i Tamarindo. Prisen var 1000 kroner. Det kommer aldri til å skje igjen.
- Naboen i leilighetskomplekset her, fortalte meg at det var lurt å sjekke skoene for skorpion, før man gikk noe sted. Han hadde generelt god greie på dyr. Han nevnte en Jaguar som hadde vært ute ved veien her. Samt boa-slangen som lå ved bassenget for noen uker siden. Og at de også gjerne henger i trærne. Så også nå ser vi en del opp, slik vi i sin tid lærte av «Look up, Toronto», – men da av helt andre grunner.
Så er det den våkne amerikaneren. Han fortjener et helt eget avsnitt (men det bør ikke være langt. Men jeg kan heller ikke love noe). Jeg vet ikke hvordan jeg skjønte at han var våken, men det er vel som to homofile kanskje (det er vel ikke lov å si slikt lenger, og derfor passer jeg på å gjøre det, og jeg er ikke verre stilt, eller tøffere, enn at jeg samtidig understreker at jeg elsker homofile og har mange homofile venner (det er slikt man sier) (og det stemmer for så vidt. I alle fall det at jeg elsker homofile (eller, det er sånt man sier) (men i alle fall liker dem, som alle andre, og ikke egentlig bryr meg døyten om hvem som elsker hvem eller ligger med hvem, men som registrerer at staten stadig får oss til å lage dette til en sak, når det åpenbart er en ikke-sak). Man merker det. Her lå det i luften, da han snakket om dette uvanlige været. Det lå i blikket. Hans. Så mitt. Utrykket. Hvordan han sa det. Hvor han la trykket. Bittesmå antydninger. Himling med blikk.
Så kom det. Som perler på en snor. Vel og merke etter at han hadde fortalt at han ikke tok vaksinen, og jeg utbrøt hvor heldig han hadde vært! Før jeg fortalte ham om hjerteskaden min og behandlingen i ettertid. Av system og samfunn. Da sa han at hans tenåringssønner heller ikke hadde tatt den, til tross for at den var obligatorisk for å få vært på universitetet. Så da hadde de fått tak i falsk legeattest. På at injeksjonen var injisert. Han fortalte meg dessuten at praksisen var ganske utbredt. Da tok samtalen en ny retning. Det var vel da, kan man si, at disse perlene kom som på en snor. Og hadde noen målt energifeltet rundt oss, akkurat da, ville de sett at det gnistret antakelig. At vi ble revitalisert. Fikk enorm energi. Og opplevde et voldsomt kameraderi. Der, midt iblant palmer, gekkoer og sommerfugler, skjedde det et magisk treff. Riktignok iført lave stemmer og oppmerksomt oppsyn. Men jeg tipper at vi begge sov ganske godt, den natten.
Teksten stod først på trykk i Steigan 20.12.24 og tekst (med bilder) kan leses her: