I dag våknet jeg opp i et tårnhus. Vel, det er ikke slik at jeg bare plutselig våknet opp i et tårnhus, altså. Jeg hadde betalt for det og slikt. Tårnhuset. Og de omkringliggende bygningene. Men faktum er at jeg våknet opp i et tårnhus, – og likte det. Jeg våknet til lyden av jungelvrål, og da mener jeg ikke svart svenskegodteri, men helt ekte bavianer som skriker ut i jungelen. Jungeltelegrafen, kanskje. Hvem vet? Men så foregikk visst heller ikke jungeltelegrafen helt slik vi har blitt fortalt.
Mine nye kilder kan nemlig fortelle meg (det er så populært nå å si «mine kilder» og man kan visst også si «mine kilder, som ønsker å være anonyme», så da gjør jeg såklart det. Ingen guilt by association, ingen som kan bli diskreditert eller «tatt på noe» og igjen står kun budskapet. Så enkelt. Så vanskelig. Overleveringen av selve budskapet, ja, essensen. En potensiell kunnskap, læresetning, som det blir opp til hver og en å gjøre seg opp sin mening om (og ikke overlevereren). Ikke helt ulikt slik kunnskap tidligere ble nedarvet, fra generasjon til generasjon, munn til munn, og folkemunn) at kommunikasjonen foregikk telepatisk. Det skulle sannelig ikke overraske meg i alle fall, at det var slik det opprinnelig skjedde. Om det i det hele tatt er noe opprinnelig. Og ikke bare en masse tidslinjer, på kryss og på tvers og samtidig. Men som min gode venn …, la oss kalle ham Avid. Avid sier; det er ikke sikkert vi skal gå helt dit enda. Hvis det blir krøll i hodet. Vi stopper der, – og kan være enige om at det er ganske mye som er ulikt det vi har trodd, tenkt og blitt fortalt.
Vel. Tårnhuset. Over til tårnhuset. Det er her jeg er nå. Ikke alene selvsagt. Jeg har tatt med alle apekattene mine (billedlig speaking. Det oppstår visst så mange misforståelser mellom mennesker, ifølge noe lowvibrating media jeg leste forleden. Så nå vil de vel ikke at vi skal snakke noe særlig sammen heller, for det blir rot uansett) og vi koser oss. Det vil si, vi koser oss ikke så. Vi er alle syke. Det er en enormt støvete vei rett på utsiden, så når vi drikker væske på utsiden av huset, i kopp (som man gjerne vil), må den drikkes opp i løpet av to-tre sekunder, ellers vil du kjenne (og drikke) støvlaget som har lagt seg på utsiden av glasset eller keramikken.
Hva mer? Det er ikke noe basseng her, for da ville husleien antakelig vært det dobbelte, – og vi har ikke bil. Og vi bor på landet. Det vil si, det er kun en syv minutters biltur til by og strand, men skal du gå, må du krysse en elv (med bena) og tanken på at det kan være krokodiller i den (meget sannsynlig), har liksom stoppet oss fra det. Men det er mye bra og. Men før jeg nevner det som er bra (og det er bra!) så vil jeg gjøre dere, som fikk med dere pre-spoileren min i sosiale medier, om at teksten startet med at jeg våknet opp i et tårnhus (eller dere som leste det rett her oppe i stad) og kanskje ble sjalu (eller lei dere), så må man alltid altså huske på, at ingenting er som det ser ut som. Noen ganger er det det. Noen ganger er det bedre. Men noen ganger er det også verre. Og vi må ikke dømme, eller bli sjalu, på en setning eller to. For jeg vet hvor lett det er. Jeg ser folk gjør det hele tida. Gjør ikke du det da, Julie? Er du så perfekt? Ikke perfekt, men akkurat dette driver jeg ikke med.
Jeg har vært så heldig faktisk, at jeg har fått fortsette å ha evnen til å glede meg på vegne av andre. Og jeg er glad for det hver dag. Og siden jeg nå befinner meg i et annet land antar jeg dessuten at jeg har privilegiet av å kunne se «Norge utenfra» (som dømmingen heter), og da er inntrykket mitt at nesten ingen lenger, i Norge, har den egenskapen. Ikke bare mangler gjennomsnittsnordmannen det som før var en normal dose omsorg og empati, men de kan heller ikke glede seg på vegne av andre. Og derfor har samfunnet vårt råtnet på rot, spør du meg. Nå spurte du kanskje ikke meg, men du fikk vite det likevel (what a joy). Så har jeg absolutt sympati med dem som kjenner på (ordentlig følelsesmessig) tårnhusets tilsynelatende idyll og som samtidig nesten hadde drept (vi får kalle en spade for en spade. Så gærent har det jo blitt) for å unnslippe hamsterhjulets djevelskap, og at det derfor kan være vanskelig å glede seg med – og på vegne av – andre. Absolutt. Absolutt.
Men det er likevel et sykdomstegn som må prates om. Men jeg syns selvsagt synd på dem, og for de kan jeg da by på, igjen, at det har vært prøvelser, også i tårnhuset. Det har vært kakerlakker. Mest på utsiden. Men en del maur og til nå ukjente insekter, på innsiden. Og på et tidspunkt, skorpion på soverommet. I den anledning må jeg fortelle noe morsomt. Eller vilt. Og smått oppsiktsvekkende. Det er at manifesteringen min, nær sagt, har kommet ut av kontroll. Det vil si, gjett om jeg akter å gjøre mer av det, men da av de gode tinga! Men, vel, here goes:
Tirsdagen så jeg en film. Det er ikke ofte jeg gjør lenger. Det går mest i kaninhull, dokumentarer, eldgamle bøker og diverse, men her var jeg syk og tydde til Netflix. Det kan også ha vært Disney Plus. I det hele tatt Satans verk (og veldig synlig nå for tiden, i nyere filmer) og jeg måtte gå tiår tilbake i tid. Det vil si, jeg begynte å saumfare (som det heter) før jeg plutselig så at de hadde «anbefalt meg» følgende film; «Under the Tuscan Sun». Selvfølgelig ikke ut av det blå oppe ved solen. De vet alltid hva de gjør, og akkurat nå så det ut som de ville gi meg en break. Så her var det altså en vakker film, om en kvinne som plutselig befant seg i et ukjent land og intet mindre, i en gammel villa full av dyr. Intet mindre, var det flere scener hvor det kom skorpion inn på soverommet og spetakkelet som så fulgte skulle sikkert være til fornøyelse for titteren.
Jeg tenkte bare «Å, herregud! Skorpion på soverommet!» og lot det være med det. Dagen etter filmseansen hører jeg et skrik innefra soverommet. Det er ektet mann. Hva er det? roper jeg. «Iiiik» roper han, ute av stand til å komme med noen forklaring, merker jeg, så jeg iler inn (jeg iler ikke. For å være ærlig. Jeg går sakte inn. Det er sånt som skjer i førtiåra. Det er ikke så mange overraskelsene lenger). Vel. Long story short. Jeg måtte fjerne skorpionen. Når sant skal sies, tok det ikke lang tid heller. Jeg handlet lynraskt da jeg skjønte at jenteskrikeren 100 % ikke kom til å fikse å få den fjernet. Han trodde den var dødelig. Jeg trodde den var dødelig. Og var da opptatt av å få den kjapt ut. Hvilket jeg gjorde. Og la meg i fosterstilling etterpå, da jeg tenkte på alle glippene i alle dører og vinduer i tårnhuset.
Men jeg er god på å se etter det gode i situasjoner, hus eller øyeblikk. Det skal jeg *a** meg ha (jeg har begynt å stjernebanne litt mye i det siste, men om dere hadde visst, til detaljer, hva jeg har opplevd de siste årene, så hadde dere lurt på hvorfor jeg ikke banner mer. Og uten stjerner. Det er på en måte det eneste gale fortsatt, som er tillatt, og gratis, – og som du ikke blir lagt inn for. Mer om innleggelser under).
Noen ganger har vi måttet handle, og spesielt før vi alle ble syke, fartet vi litt mer ut av jungelen og inn til byen. Og vi leide bil noen dager. Da fartet vi mye. Men etter en tusenlapp per dag, for bil, leverte vi den (reluctantly and happily) tilbake og tenkte vi heller fikk ta litt taxi inn til byen. For buss var det ikke mye av på denne jordveien. Men hva du i utgangspunktet tenker og hvordan det faktisk blir, er in fact to vidt forskjellige ting. Og mer forskjellig, tror jeg, i Costa Rica enn andre steder. Jeg blir nødt til å ta det. Egentlig føler jeg det burde vært en hel tekst for seg selv, men i denne omgang, i det minste, tar jeg det i lista under. Under skjellsettende opplevelser (good and bad).
Ellers prøver jeg å følge med. På nyheter og sånn. Sitat slutt. Jeg vet ikke hvilken luring som introduserte det, i det offentlige ordskiftet, men jeg antar det var staten. Og jeg vet ikke engang hva jeg synes om det. Prøvde de, på sedvanlig manipulasjons vis, å få oss til å tenke at det er viktig å følge med på nyhetene (for slik å påvirke vår oppfatning, som igjen påvirker våre valg og handlinger, i retningen de vil og har interesse av), – eller innrømmer de (som i plain sight, i språket) at det føles vanskelig å følge med på noe så lavfrekvent og uintelligent som en nyhetssending. Vel, uansett. Jeg følger med. Tro dere meg. Og man mottar også tips. Om nye lovforslag og den slags. Saker og ting, og tang. Slik sett er vi en reell frihetssøkende hær, med masser av høyfrekvente tanker, gode intensjoner og «dugnadsånd» (going good, denne gang, i motsetning til forløperens gone bad). Så at det skal bli bedre, er jeg ikke i tvil om, men det skal bli noen runder i tørketrommelen først. I den sammenheng ønsker jeg å formidle, fra Amerika, nyheter som har nådd meg. Og kanskje har det også nådd dere. Man vet virkelig ikke, nå til dags. Algoritmer gjør, hva algoritmer skal.
Topp Syv Sjuke «Nyheter» (som har nådd meg)
Kilder: mainstream news, alternative news og mainstream-alternative news, – alt ettersom øyet som ser (nyheter i anførselstegn fordi det ikke er nyheter i så måte, men som forventede eventer (SFE). Bruker likevel termen nyheter i denne omgang, for enkelthets skyld)
- At regjeringen foreslår endringer i lovgivingen som senker beviskravet for tvangsbruk. Og jeg har lest om menneskene bak tallene. Blant annet Evy på 60 som i seks år nå, har vært innesperret, med tvang, ja, på en dementavdeling. Uten å være dement. Jeg legger ved artikkelen om henne under. At beviskravet senkes skal, offisielt sett, gi bedre rettssikkerhet for pasientene, bedre behandlingsforløpet og styrke samfunnsvernet. Hva annet det kan virke godt for, overlater jeg til observante og tenkende lesere å gjøre seg opp sin mening om.
- Nazihilsenen til Elon Musk. Eller den romerske hilsenen, rettere sagt. Enda riktigere sagt; hilsenen vi alle skulle få i fleisen, for slik å kunne krangle om det. Og alt i plain sight. De viser det. De sier det. Og alt er snudd på hodet. Det skaper forvirring og det viktigste av alt; loosh (vet du ikke hva det er, så les deg opp. Jeg legger ved et boktips). Vi mister energi. De får energi (vel og merke fra dem, som ikke har sett gjennom det enda).
- Det er visst ikke en menneskerett å leve lange liv, viser flere artikler. Om man kjeder seg eller er syk. Eller har dårlig økonomi. Og vipps så er også et hett tema aktiv dødshjelp. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. It is –Oh so predictable.
- «Trumps» mange påfunn– fra dag to. Trump i anførselstegn fordi det åpenbart er helt andre folk enn ham, som står bak. Kaoset inkluderer; mer kunstig intelligens som skal erstatte byråkrater, myndigheter -og mennesker. Blant annet i form av Stargate (legg merke til alle stjernene). Videre kan nevnes ønsket om Grønland (les: Arktis) Canada, WHO- frem og tilbake-prat, toll trusler og ønsket om å shippe de få gjenlevende i Palestina, langt pokker i vold. Mediene skal få oss til å krangle om Trump også, og lykkes i det store og hele med det (vel. Enn så lenge).
- Unge mennesker (tall fra UK) ser alle de udugelige politikerne verden over (som planlagt) og tenker visst at en sterk leder, hadde vært bedre. Og en militærregjering. Så, da. Det kan selvsagt og, og sannsynligvis, være en fullstendig oppdiktet studie, men budskapet blir på sett og vis det samme. Frampeik.
- Vi (vanlige folk, som burde holde kjeft) skal visst ikke snakke Norge ned. Vi må heller ikke klage så, ifølge myndigheter og folk med plattform. Selv om vi har grunn til det. Og selv om man må adressere problemer og snakke om dem, for å få til endring. Vi er små barn som må holde munnen vår lukket og la de voksne få holde på med sitt (for de vet hvor skuta er på vei, åpenbart, og liker det. Ellers hadde de ikke gjort det. Surprise, surprise).
- Amerika går dårlig. Norge går dårlig (vel å merke for folkene i det). Det går generelt dårlig. Og folk er syke. Og man spør seg fortsatt om det kan være hamsteren, og ikke injeksjonene. Men seertallene til Alle Elsker Å Danse og Ikke Stille Spørsmål når stadig nye høyder og konspirasjonsteoretikerne har i det minste jobb ut året. Som jeg sa. Skrev. Indirekte her oppe. Jeg er evig optimist.
Topp Syv Skjelsettende Opplevelser – siste måneden (good and bad)
- Fått oss 90-årig privatsjåfør. Jose heter han og er ikke egentlig sjåfør. Bilen er ikke egentlig heller en bil, etter normale standarder å dømme.
- Eldstemann på tretten har begynt å lage mat på eget initiativ! Han kokkelerer og danderer (det fint på tallerkenen). Jeg er så stolt. Han er så stolt. Faren hans er stolt.
- Hele familien danset på stranden. Til musikk. Medbragt (og høyere enn vi som nordmenn er vant til). Små og store (to stk store. To stk små). På dagtid. De lokale gjør det. Så vi tenkte. Hvorfor kan ikke vi også gjøre det?! Så vi gjorde det. Helt fantastisk. Tror ikke det skapte mye loosh. Det skal vi gjøre mer av.
- Vi la ut en skate-video (av blid ektet mann) i sosiale medier. Fikk en tilbakemelding av en nær oss, som lød som følger: «Hva tenker dere egentlig når dere legger ut slikt? Hva tror dere «øvrigheta» tenker …». Det skapte først sjokk, så fortvilelse. Så husket vi på hva slags samfunn vi har fått. Og svarte etter fem dager (med kvalme og uro). Noe om at vi håper de så gleden i øynene hans … Jeg har glemt hva mer vi svarte. Kanskje det er kroppens selvforsvar. Sjelens. Å glemme det. Men det satte en støkk i oss. Nok et arr. Kanskje burde jeg og ha svart dette. Øvrigheta kan jo eventuelt reflektere over at vi har måttet forlate alt vi kjenner. Og flytte til det dyreste landet i Mellom-Amerika, fordi det var her det var mulig. Med visum og trygt opphold. Uten å være redd for at folk melder oss. Truer oss med barna våre. Og for hva? For å slippe unna WiFi-nett, som gjorde at sønnene våre fikk ørepip og hodepine hver dag! Mine egne hjertekramper, hver dag. Noe sånt. Og at hvis øvrigheta synes at det er slike liv vi skal leve, så kan de faktisk ta seg en bolle.
- Brødrene har fått et helt spesielt bånd. Det tok tid, men vi har tid. Og det er fantastisk å være vitne til.
- Spolerte en visning, på et hus vi leide. I tilfelle vi skulle ønske huset selv. Jeg la bind rundt forbi (ikke brukte åpenbart. Jeg har da grenser) og mange myggspray. Mer om dette neste gang (jeg er selvfølgelig ikke stolt).
- Badet med ungene i mange timer, på en helt nydelig strand. Gikk omsider opp, og så da skiltet om krokodiller. Plassert tretti meter unna der vi hadde badet. Det var skjellsettende, og skapte og endel loosh (dessverre).
(jeg må ta med et åttende)
- Manifesterte/uttrykte høyt ønske om bodyboard og smoothie-maskin, og så kom det på døren tre dager etter. You could not make it up – og jeg må fortelle om det i neste brev. Og om Jose også. Og et par andre ting. Så håper jeg ikke dette brevet ble veldig deprimerende eller skarpt (og dømmende. Sett utenfra), men jeg er da heller ingen selskapspike*. Vil du ikke ha sannheten, kan du alltids sette på TV-en og bli underholdt der. Vi snakkes snart. Pura Vida and Peace and Love.
*jeg er opptatt av å ikke pynte på det. Slik Amerikabrevene i forrige runden (100-200 år siden), visstnok ofte var. Forteller mer om det neste gang. Jeg leser en bok om det. Jeg tipper en del av det som står der i alle fall, er sant.
——————————————-
Regjeringen foreslår endringer i tvangslovgivningen – regjeringen.no
The Biggest Secret by David Icke – Ickonic Shop
Search Results for “loosh” – David Icke
Teksten stod først på trykk i Steigan 16.02.25 og teksten (med bilder) kan leses her: