Hei godtfolk! Ja, nå har pipa fått en annen lyd. Det er sikkert fordi jeg har kastet av meg sykdom og vært masse ute i sola. Jeg ‘sier’ som ei dame skrev forleden;
«Jeg har aldri følt meg så sterk som nå, energien er på topp, ørene suser og kroppen sprenges av frekvens». Og at «ærlighet går foran alt nå, ufiltrert men kjærlig, så får folk misforstå og anta så mye de vil (…). De antar ut ifra seg selv. Og om de er usikre på hva jeg formidler, så får de spørre».
«What a time to be alive and kicking! ».
Kristus meg, som det resonnerte! Så skal det sies at noen spurte henne om den susingen (det var jo Facebook, tross alt). Noen mente det kunne dreie seg om høyt blodtrykk. Andre vitamin D3. Tinnitus. Her kunne jeg for så vidt vært enig, -gitt det jeg nå vet om elektromagnetisk stråling og hvordan det blant annet kan føre til piping og susing i ørene. Men jeg kunne ikke la være å tenke at akkurat denne gangen, var nok ikke denne susingen hun nevnte, noe negativt. Det er mange slike beretninger nå.
Så er det selvsagt litt irriterende at symptomene for overdose av stråling (spader og slikt) til forveksling er lik det folk rapporterer å oppleve når de går gjennom en transformasjon. Litt som at alle symptomene som tyder på en graviditet også bare kan være mensen som kommer. Det er jo også litt slemt, faktisk[1]. Vel og merke om man ønsker å bli gravid. Apropos mensen, som det på sett og vis er. Jeg lovet sist at jeg skulle fortelle om visningen jeg saboterte ved hjelp av bind, og som jeg ikke var videre stolt av, men som i det minste kan tjene til å fortelle noe om livet her.
Det er jo dyrt, og man vil gjerne bo okay. Ikke fancy, men med tette vinduer. Tette dører. Helst ingen 5G tårn i hagen. Og vi har kikket litt på hus. Men imens leier vi. Imens tenker vi. Imens vurderer vi. Så var det dette lille huset ved stranden. Ikke så dyrt, fordi det var litt å gjøre. Og litt for mye støy. Men det var òg potensiale. Vi visste det var til salgs, og fikk en fin pris å leie det for under forutsetning om at det kunne bli noen visninger her og der. Hvor vi da måtte sørge for at det så presentabelt ut, og gjerne vente borte i hagen. Det ble noen visninger, og det ble snart en ukentlig syssel å få last-minute beskjed og løpe rundt som galninger en tretti minutters tid. Re opp senger, ta oppvasken, vaske doer. Og pynte seg (spør meg ikke hvorfor). Men så begynte dette huset mer og mer å grow on us. Vi la planer. Tenkte ut tiltak for støyen. Støvet. Forestilte oss hvor fin hagen ville bli. Hvilke blomster vi ville ha. Kanskje et basseng. Og visningene fikk med ett en annen betydning. De fikk betydning. Og det var da det slo meg. Vi skulle gjøre det fint selvsagt. Vi skulle smile i det vi gikk. Være høflige. Men vi trengte vel ikke akkurat å selv-sabotere. Så jeg løp inn igjen (før de kom). Plasserte bind-pakker omtrent overalt. Og ganske mange myggspray. Her overbeviste jeg meg selv om at de, tross alt, om de skulle bo her, burde kjenne til myggen. Og at jeg mest i grunn gjorde dem en tjeneste. Men det var heller ingen grunn til å suger-coat it. Myggsprayene ville lyse mot de, i det de satt sine ben innenfor. Og det var ikke til å komme forbi, at blod og mensen kanskje var assosiasjonene de ville ta med seg hjem. Ikke botanikk og ingeniørkunst. Jeg hadde tross alt en familie å tenke på. Unger som skulle vokse opp.
(og disse amerikanske pensjonistene kunne finne seg et annet sted å bo).
Det var en side av meg jeg ikke hadde sett mye av til nå, men nød lærer nøgen kvinde at spinde … Så vi prøver å omgå nød og count our blessings. Det er mye sunnere, og triveligere og. Men det skjedde andre hyggelige ting i huset! Dette lovet jeg òg å fortelle om. Here goes.
Det var en gang en dag vi snakket om maskiner. På sett og vis. Maskiner som kunne gjøre livet enklere. Og også i grunn, sunnere. Vi snakket om smoothie-maskin. Hvordan vi så gjerne ønsket oss en smoothie-maskin. Men at vi kanskje måtte vente litt, -siden det var så mange regninger nå. Det var forresten ikke første gang vi hadde uttrykt dette ønsket. Det hadde blitt ytret av flere av oss, de siste månedene. Men jeg husker godt denne ene dagen, da vi virkelig snakket om det. Som i at samtalen kun dreide seg om det. Og vi bestemte oss for at dét skulle være prioriteringen, så fort vi fikk anledning (også kalt penger). Dagen før dette, eller det kan også ha vært dagen etter, ble det igjen snakk om Bodyboard (som er et slags surfebrett). Vi var på stranden og lovet ungene at snart skulle vi nok klare å få tak i ett til. Slik at begge kunne holde på samtidig. Leke i bølgene med det, samtidig. Vi kjente at fem måneder med turtaking hadde vært tilstrekkelig for å lære dem kunsten å vente. Vente på tur. Være tålmodig. Titte tålmodig. Glede seg på andres vegne (…). Og ikke minst, for virkelig å ta inn læren om at ikke alt kommer rekende på en fjøl. Og det hadde det så-visst ikke-gjort det siste året. Og så visst heller ikke de siste månedene. Så lengselen etter hvert sitt brett, var stor. Lengselen etter å gi dem hvert sitt brett, var stor.
Det går to-tre dager og det er igjen klart for ny visning. Ingen sabotering denne gangen. Det er en innmari hyggelig pappa og hans tenåringssønn. De er fra USA og er her på ferie. Det viser seg at de er mer interessert i oss, enn huset (og vice versa), og det ender med at megleren går og vi andre blir stående igjen og prate. De har mange spørsmål om Norge. De forteller at de planlegger en tur dit. De har oldeforeldre som emigrerte og skal se stedet de kom fra. Jeg forteller dem om boken jeg leser[2]. En bok som heter Farewell Norway eller Farvel Norge, på norsk[3]. En tittel som har truffet meg hardt, og som har vært til støtte og oppmuntring, og til stor fascinasjon, de siste månedene. Jeg forteller dem at boken handler om den norske utvandringen til Amerika, i årene 1825-1975. Og om hvorfor de dro. Ifølge dem selv. Men og ifølge avisene (som ikke nødvendigvis fortalte den samme historien). Og jeg fortalte om brevene deres. Jeg spør om de, våre nye venner, har hørt, eller lest noen slike brev, i USA. De beklager seg. Sier at det skulle de gjerne ha gjort. Det hadde de så gjerne ønsket. Vi snakker mer. De spør -og jeg forteller. Jeg spør -og de forteller. Og de andre og. Vi snakker om verden. Verden nå. Vi ymter forsiktig frem at vi nok ikke har dratt fra Norge av helt ulike årsaker, som de den gang. De letter på sløret, om USA. Hvorfor de søker mer og mer hit. Ut. Vekk. At historien gjentar seg. Som den gjerne gjør. Sammentreffet i dag. Hvor glade vi var for å treffe hverandre. De unge, små, med en tilstedeværelse jeg sjelden har sett i unger før. Undrende, lyttende. Årvåkne.
«Men …», sier faren med ett. «Surfer dere?». Han peker i retning bodyboardet som lener seg mot husveggen. «Eh, ja. Ja» fomler vi. «Ungene elsker det bodyboardet». Han smiler. Hvisker til sønnen sin og like etter smiler de til hverandre. «Har dere lyst på ett til?», spør han. Pappaen. Vi må ta oss sammen for å klare og svare normalt, og innenfor tidsrammen som anses som planmessig. Åndsfrisk. Jeg får stotret frem noe om at det var jo pussig, fordi vi nettopp for noen dager siden snakket om at nå måtte vi snart skaffe oss et nytt … Og kjente hvordan det nesten kunne fremstå som en påtatt løgn. Som om ikke et takk, lenger, var godt nok. Men jeg tror ansiktene våre fortalte dem det de trengte å vite. Sjokket. Overraskelsen. Forfjamselsen. Stod skrevet over oss alle.
Og ennå hadde det ikke blitt morgendag.
Morgendag – også kalt Dagen Etter
Vi valgte å bli hjemme fra stranden, ettersom de hadde sagt de skulle komme med bodyboardet en gang i løpet av formiddagen. Og plutselig stod han der. Sønnen. De hadde tenkt, som avtalt, sa han, å legge brettet i hagen, – men så hadde de tenkt at det var synd å kaste så mye av det de hadde kjøpt disse ukene. Og han forsikret om at de ikke ble fornærmet om vi ikke ville ha det! Han løftet armen litt og der nede holdt han en sprekkeferdig pose. «Det er bare litt … litt mat og litt krydder og … ja, dere ser bare om dere vil ha det altså!». «Og noe frukt …» «Og en smoothie-maskin!». Han lo forsiktig og virket en smule forlegen. «I tilfelle liksom!».
Jeg stod paff og lamslått tilbake og måtte igjen bruke all min energi på å takke, smile. Virke normal. Tusen tanker fôr gjennom hodet mitt, – og sekundene føltes ikke annet enn som en evighet.
«Jeg … jeg. Åå, herrlemin, tusen takk. Tusen, tusen takk. Så utrolig koselig … og …».
Skulle jeg fortelle ham det? Hva skulle jeg fortelle? Jeg tok en rask sikkerhetsklarering før jeg i det tatt vurderte å la ham få vite at jeg var en sånn en (meget sannsynlig, i hans øyne, koko). Men han skulle jo på flyplassen igjen, snart. Snart var han ute av landet. De visste ikke hva vi het. De visste for så vidt byen vi skulle dra til. Men så ille, kunne det vel ikke være. Jeg tok sjansen.
«You know … This probably sounds crazy … but also, this week, we talked about buying a smoothie-machine soon …”. Nå var det jeg som var forlegen, – og hørte hvordan det hørtes. Men jeg hadde visst ikke trengt å bekymre meg. For han lyste opp.
«Det er såå kult! Er ikke sånt kult?! Så bra, da. Da håper jeg dere får bruk for det- og kos dere masse!».
Jeg hadde mest lyst til å omfavne ham. Spørre om han ville hoppe opp og ned. Løpe rundt som galninger i hagen. For å bli kvitt denne overveldende følelsen som satt i kroppen. Uttrykt det. Men jeg skjønte at det nok ikke ville gått så bra, så i stedet lo jeg. Takket igjen så veldig mye. Og lot ham gå ut av hagen (med alle tankene hans).
Og vi. Vi fire løp omtrent rundt som galninger. Bare innenfor husets vegger. Og dagen var fylt med tanker. Og huset, med frukt, krydder, pålegg … brett og maskiner.
[1] Men kanskje ikke så rart om vi skulle befinne oss på en Loosh Farm (slå det opp)
[2] Eller, strengt tatt hører på. Fantastisk! Innhold, skrift og stemme.
[3] Farvel Norge, skrevet av forfatter Sverre Mørkhagen. Lest av Bjørn Vidar Øien.
Teksten ble også publisert på Steigan og kan ses her; Amerikabrev (4) | steigan.no