Jeg har begynt å høre på Arabisk musikk. Jeg har fått helt dilla.
Det er den eneste musikken jeg ikke skjønner noe av, og det er godt. Det er ikke bare godt. Det er selve nøkkelen. Endelig en musikk som kan nytes, uten å måtte gjenoppleve kjærlighetssorg fra 90- tallet! Ikke bare 90- tallet. Du slipper å bli påmint hver eneste sorg, kjærlighet og mann du har hatt siden.
Jeg har fått et skikkelig anstrengt forhold til tekst. Hver eneste sang kan relateres til noe. Dessuten er det hardcore greier. Jeg har levd hardt når det gjelder kjærlighet. En sang kan endre en kveld. En sang kan endre uka. På grunn av en sang, kan jeg kjøre til Oslo. På grunn av en sang, kan jeg snu i Kristiansand.
Nå prøver jeg å unngå tekst overhodet. Det tok litt tid før jeg skjønte det. Jeg tror jeg bare lå i sengen en natt, og tenkte;
«…og musikk, som er så fint… Tenk om jeg kunne få høre noe sykt bra, men hvor alt var helt arabisk«.
Det var jo enkelt når jeg først hadde kommet på det. Da ble det arabisk, da.
Spotify er fin, slik. Det var jo ikke vanskelig det. Jeg gikk bare på hjem- siden, og der lå det. Arab, stod det. Så valgte jeg arabisk disko, hits fra 90- tallet,- og der har jeg blitt en stund. Jeg vet hvem som er inn, og jeg vet hvem som er ut. Det er fine fyrer og. Ikke bare kan de synge. De har mørkt hår og bart. Sånn sett blir det litt mann likevel. Men det er menn uten historier, – og da er det greit. Jeg liker godt damene som synger og, men dem er det ikke så mange av. Jeg passer likevel på å ha med de som er.
Det er klart. Innimellom lurer jeg på hva det blir sunget om, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg velger å stole på Spotify, og håper de har kontroll. Likevel, når det gjelder et par av sangene, har jeg vurdert å ta kontakt med noen morsmålslærere. Du vet. Jeg synger jo med, fra tid til annen. Det finnes tematikk man ønsker å unngå. Det finnes materiell man gjerne hopper over. Og ikke misforstå. Jeg tror ikke det er verken mer eller mindre av det der. Folk mener jo så mye. Alle slags steder. Det er bare greit å vite hvilken side man står på. Det kan være greit å vite hva man synger om.
Det er gjerne på kvelden det går i sang og rytmer her. Rutinen er et varmt bad, med passende musikk. Et vakkert tospann, skal sies. En sann luksus, skal jeg innrømme det er. Jeg gjør det når ungene er lagt. Det er me- time, og det er i stedet for TV. Jeg sitter til jeg blir skrukkete, og vannet blir kaldt. Det krever selvsagt god musikk, ellers går jeg opp før. Men det er jo det som er så fint med Spotify. Det er jeg som har kontrollen. Det er jeg som er in charge. Jeg er selvfølgelig kresen når det kommer til Arab, også. Hvis ikke det går an å shake litt, så skifter jeg. Da blir det neste spor, og bedre rytmer. For de finnes alltid. De finnes på neste spor.
Noen ganger koser jeg meg så, at jeg nesten besvimer. Jeg liker vannet varmt. Jeg tømmer tanken, og det ryker av hele karet. Men ryggen blir så fin, og ledda blir så myke. Så jeg setter heller vinduet opp, eller lar døra stå på vidt gap. Oftest blir det vinduet, for jeg vil ikke vekke de små. Det sier seg selv at volumet kan bli høyt. Det er lett å la seg rive med.
Det har plaget meg litt. Jeg lurer jo på hva de tenker. De nærmeste naboene, som får Khaled midt imot. Å bo ved vannet er ikke alltid lett. Den elva bærer lyd. Forhåpentligvis liker de det. Forhåpentligvis setter de pris på ubunden rytme og mikrointervaller. Men de skjønner jo ikke hva de sier, de heller. Muligens lurer de på hva jeg gjør. Kanskje de tror jeg skjønner det. Kanskje de tror jeg har konvertert.
Og helt ærlig, kan jeg ikke klandre dem. Jeg er jo typen til det. Små- stusselig dame uten mann. Jeg føler meg ikke alltid så stusselig selv, men jeg er fullt klar over hvordan det ser ut. Jeg går som en krok, og er mye inne. Jeg er blek om nebbet, og det er rot i hagen. De tror nok det mangler mening. De tror nok jeg søker noe større. Jeg vil virkelig ikke skremme dem, men det blir fort slik. Folk er blitt så redde, det er såvidt de går ut. De vil nok tro at det var slik det begynte. Om et halvt år, vil de si;
«Det hele begynte jo med denne Khaled- musikken. Så ble det hijab. Nå mistenker vi i grunn en fotsoldat. Joda, det er nok IS i nabohuset»
Det kan jo skremme noen og enhver. Det kan jeg godt forstå. Men det må vel være en mellomting? Det finnes vel en tumleplass mellom Britney og ekstremisme? Og Islam er ikke IS. Det har det aldri vært, og det vil det aldri bli. Heller ikke arabisk musikk er ensbetydende med islam. For alt jeg vet hører jeg på kurdisk musikk i kveld. Sunget av en kristen tyrker.
Jeg er ikke så nøye på språkene, heller. Det er rytmen jeg er kommet for. Og hva skjedde med å omfavne kulturer? Våre nye landsmenn forventes å omfavne norsk kultur. Hele tiden, og med en eneste gang. Ikke nok med at de skal integreres slik at de henger med. Vi vil ha de på ski,- og de skal spise brunost og! Men hva med oss? Hvor mye vet vi? Hvor mange kan med hånda på hjertet si at de har hatt på seg en sari? Og kjære vene, la menn gjøre det og! La oss alle gjøre det sammen!
Nå har jeg begynt å omfavne. Jeg skal ta til meg kulturen, og jeg begynner med musikken. Jeg skal dra til Yasmin`s Boutique og kjøpe sari til lørdag. En rosa en. Med late- som- silke, og den billigste de har. Og jammen tror jeg ikke at jeg skal danse i stua, og ha vinduene åpne også. La dem høre det! La dem få det! Her er det arab ikveld!
Neste bursdag blir det østen- tema. Alle skal ha sari, og vi skal danse hele natten. Vi skal gi oss hen til rytmene, og det blir forbudt å sitte ned! Nå er det nok med tekster fulle av sorg! Nå er det nok med tekster fulle av menn! Jeg vil danse. Jeg vil leve. Jeg vil svinge sarien, og synge på kurdisk!
36 blir ingen sak.