Da ble det drag og fosterstilling da. Det var jo ikke helt åpenlyst selvfølgelig. Det er rart hvor livet tar en, og det er kanskje godt at man ikke vet på forhånd. Samtidig er det en trøst å se at dette med at vi mennesker er så fleksible, faktisk stemmer. Og i det hele tatt overveie en date i denne tilstanden, er selvsagt spesielt. Selv jeg blir sjokkert. På vegne av meg selv. Men så er jeg plutselig ikke helt sikker. I grunnen dras jeg mellom det å bli fullstendig imponert, og særdeles bekymret. Jeg innser at dette er kontroversielt, selv blant mine nærmeste som kjenner meg godt. Likevel, når jeg har bestemt meg for noe, så blir det gjerne slik. Ingenting kan stoppe meg. Er det liv, er det håp.
Fortsett å lese «En ettermiddag, i 2017 (1/2)»Kjerringkompliment
I dag fikk jeg mitt første kjerringkompliment. Det tok trettifem år, heldigvis. Men da kom det. «Du holder deg godt», sa han. Og trodde det var et kompliment.
Fortsett å lese «Kjerringkompliment»Tinder- en kjærlighetshistorie
Jeg har et skikkelig elsk/hat forhold til Tinder. For ikke å fornærme Tinder helt (og eventuelt risikere medlemskapet mitt- Gud forby), så vil jeg nok si at det er mest elsk da. I perioder fungerer det nærmest som en sutteklut, og det kan gjøre at jakten-på-en-mann- motivasjonen stiger fra 0- 100 på et par sveip. Det er håpets app, fremfor alt.
Fortsett å lese «Tinder- en kjærlighetshistorie»Rustning i mørket
Verst er det når jeg våkner om natten. Når jeg ligger der. Avkledd og naken. Når rustningen har falt, og optimismen er erstattet av engstelse. Og istedet for mot og viljestyrke, råder det lidelse, sorg og uro.
Fortsett å lese «Rustning i mørket»Et kjøkken i november
Postmannen har sett puppene mine. Og nei. Det var ikke for å slippe fraktkostnadene. Det har jeg i grunn ikke sett på som en mulighet, før nå. Det vil si. Jeg er alt for «flørting for fordeler», men å gå så langt som å vise puppene, det ville jeg aldri gjort.
Fortsett å lese «Et kjøkken i november»Mannemåltid
«Jeg tror kanskje du…jeg tror kanskje du sluker de litt».
Jeg var svært tvilende til om det gikk an å sluke noen litt.
Alltid hadde jeg vært ærlig. Direkte. Nokså uredd. Styrt av følelser. Som voksen hadde jeg fått mer temperament, blitt mindre tålmodig. Som langvarig singel hadde jeg blitt enda mer utålmodig, og selv om jeg ikke ville innrømme det; kanskje litt mistroende, paranoid og forbanna. Bitter vil jeg nok ikke si, men litt irritert på alle de som hadde brukt opp tiden min. Det var jeg. Absolutt. Og så hadde jeg, med all sannsynlighet, blitt såret for mange ganger. Denne kombinasjonen bør selvsagt aktes med varsomhet, og jeg ser at den kan være potensielt ødeleggende. Likevel. At jeg slukte dem, syns jeg var voldsomt.
Fortsett å lese «Mannemåltid»Ord til overs
Du trenger ikke gi meg komplimenter. Det er ikke det jeg vil ha. Jeg vil ikke vite hvor vakker du syns jeg er.
Jeg vil føle det.
Jeg vil ikke vite hvor forelsket du har blitt.
Jeg vil føle det.
Fortsett å lese «Ord til overs»Et lite stykke asfalt
De hadde holdt på i gata en ukes tid. Jeg vet fortsatt ikke vet hva de gjorde der. Hodet var fullt, antar jeg. Men det så hvertfall proft ut. Det var store maskiner, bråk og logo- klær. Jo, og så dro de opp asfalt, – og fikset på rør. Eller kikket på rør. Inspiserte rør. Det blir rene spekulasjoner, igrunn. Strengt tatt kan det ha dreid seg om alt fra internett- relaterte greier, til rør-tekniske ting. Men det var unge menn. Masse unge menn.
Fortsett å lese «Et lite stykke asfalt»Date #17
Vi hadde chattet halvannen dag. Mer orket jeg ikke, ettersom skriftspråk ikke kunne sies å være hans sterke side. Jeg håpet og ba om at han hadde mange andre sterke sider i stedet. Skriftstråk skulle jeg klare meg uten. Vi hadde tross alt emojis.
Fortsett å lese «Date #17»