Jeg vil jo ikke si jeg har teknologi-angst, men det har helt klart blitt slik at jeg må ta et mentalt pust i bakken og gå gjennom det vesentligste, hva angår teknologiske anordninger, før en gitt aktivitet, oftere og oftere. Det vil jeg si.
Og slik var det også da jeg trente på Sats forleden (ja, da pappa tvang meg. Out of tough love). Først var det parkeringen, selvsagt. Er det kamera-parkering? Ja, det er det. Kan jeg stå her? Ja, det kan jeg. Har jeg bagen? Ta med bagen. Mobil? Ledninger? På med hansker! Låse bilen! Passe på at vannet ikke faller ut. Og så nærmer man seg hovedinngangen, -og da må man seriøst tenke. Og det gjorde jeg. Men da jeg så ned på det lille plastkortet mitt, som fortsatt lød «Stamina». Og på signaturen min, som var visket bort etter alle årene i lommeboka. Og de smale innlosjeringslukene med maskiner foran. Og hvor bred jeg var, med pelsen. Da innså jeg at det bare var å gå rett til skranken med en gang, -og innrømme alt sammen. At jeg sannsynligvis hang like langt etter med teknologien, som med selve treningen.
Men det gikk bra. Jenta bak skranken ønsket meg velkommen tilbake. Forsikret meg om at plastkortet ennå fungerte, -og at jeg og pelsen helt sikkert fikk plass mellom glassdingsene. Og det gjorde vi. Og vipps, så var vi på den andre siden igjen. Og dette dro jeg kjensel på. Registrere-bilen-maskinen, for eksempel. Vi hadde møttes før. Så jeg dro selvsikkert opp mobilen. Fant frem parkeringsappen med systemet for alle bilene jeg til enhver tid lånte. Tenkte etter hvilken jeg hadde lånt i dag. Gjorde meg klar. Men ble stående litt. Dette var ikke heelt slik jeg husket den. Likevel, det var ingen grunn til panikk. Jeg hadde all verdens med tid, -og jeg hadde til og med med meg en smoothie. Så jeg tok en slurk. Satte den fra meg. Og prøvde igjen. Nå med en nonchalant benstilling, hvilepuls og den ene hånden i lommen, – og med en klokkeklar tro på at det kun dreide seg om sekunder, herfra og ut. Men likevel. Sekundene kom. Gikk. Og ingenting skjedde. Jeg løsnet derfor litt på skjerfet. Kneppet opp en knapp. Og regnet ut av slik skulle jeg stå, mye, de neste tredve årene. At treningen like gjerne kunne begynne, i dag. At det, antakeligvis, ikke fantes noe bedre tidspunkt å starte, enn nettopp i dag. Men så plutselig, og ut av det blå, kom skranke-jenta tilbake igjen og fortalte meg at dette her, var booking-maskinen, det. Som var nytt. For meg. Men vi fikk det til, vi to. Og etter det, bar det bort på maskin nummer to igjen, å registrere bilnummeret. Helt sånn som før. Og vipps! Så var både bilen, jeg og kroppen helt riktig registrert, -og klare for årets innsats.
Så, i det neste. Da jeg ruslet bortover korridoren, i retning garderoben, begynte jeg å fundere på hvordan det stod stilt med garderobe-kunnskapene. Siden sist. Tok et quick-visit, mentalt. Kortet, ja. Antagelig, fortsatt. Låse med det. Ta samme skap som alltid. NEI, F*** !!! JEG HAR JO IKKE BARBERT MEG!! Utelukket! Fullstendig utelukket, -å skifte på samme sted. Samme sted var nemlig rett frem- i hjørnet – like ved vaskene -og hvor alle passerte. Ikke søren om jeg skulle stå der i dag. Og jeg var dessuten altfor gammel til å skifte bak, inni og under håndkleet. Men jeg var ALTFOR RUFSETE til å ignoreres. Altfor rufsete til, frimodig, å kunne stå rett opp og ned. Som en eller annen trygg, middeladrende dame. Med underlivet fullstendig blottet. For alle og enhver til å se. For se, -ville de. Om dette, SELVE RAKLEVERKET, SELVE SKRAMLEKASSA, skulle avdukes på høylys dag. Det ville ikke gjøre noen, NOEN tjeneste. Selv ikke i kvinneforkjempelsens navn. Selv ikke i kroppspositivitetens navn. Dette ville desidert IKKE bli noe #metoo øyeblikk, – på langt nær. På det beste ville det gi tjueårige piker varige mén, -året ut. Og meg et frynsete rykte, -livet ut. Om at jeg hadde gått hen, -og fått kunstnerdott! Eller at jeg hadde gått hen, som i kun å ha gått hen, – OG I TILLEGG FÅTT KUNSTNERDOTT! Som i, tørrskodd tilstand, stod ti centimeter ut. Fra der den var festet. Men som i våt tilstand ikke var til å snakke om engang. Ikke til å forestille seg engang. Men dersom man skulle forestille seg. Som et grisgrendt strøk. Forlatt, -og fullstendig overlatt til seg selv. Ubebodd! Eller, kanskje fullstendig overbebodd. I alle fall et sted der ingen kunne tru, at nokon (andre) kunne bu. Med tilløp til pløyd mark, i utkantstrøk (og tretti prosent nedover). Vesle hint om en én gang, men nå fallen storhetstid. Og hvor alt som var igjen nå, var en halvveis utgrodd svenske-sveis (!). Så, på de mer sentralene markene. Aldeles upløyd. Ubevoktet. Villnis! Som i tørr tilstand kruset seg, -og holdt seg inntil. Men som i våt tilstand virkelig fikk demonstrere, omtrent som et barn, hvor langt det hadde blitt (…).
Jeg fant meg derfor et nytt sted, denne gangen. Med ruskesara godt skjult for omverdenen. Til det beste for både eier, -og byens unge piker. Og etter en opplevelse «ute i terrenget» (som best kan beskrives i egen tekst, på senere tidspunkt) kan jeg forsikre om at de påfølgende hygieniske tiltakene, gikk knirkefritt for seg. Ikke bare knirkefritt, – men med sjampo, balsam (og halen mellom beina), -avsluttet jeg økten på beste vis. Under rennende vann, -og uten bekymring for verken temperaturer eller øyeblikkets spotpris.