Jeg tror det er helt fair å si at jeg mener mye om mye.
Når jeg i tillegg har evnen (eller viljen hvert fall) til å uttrykke det høyt, så er det enkelte ganger jeg er nødt til å beskytte meg selv. Fra meg selv. Noen vil sikkert tenke at det er HELT GREIT. At jeg beskytter dem også, på et vis. Ved ikke å si så mye. At det er HELT GREIT med damer som ikke sier noe. Som ikke mener noe («… trenger du alltid å mene så mye»). Men så er det heller ikke dem som er my biggest concern her, – men meg selv. Jeg kan jo ikke bli helt utslitt, heller.
Om noen hadde sagt til meg at jeg på et tidspunkt skulle skrive en tekst som på sett og vis, `rakket ned` på Redd Barna, så hadde jeg selvfølgelig aldri trodd dem. Det er jo så mange andre å skrive tekst om. Donald Trump, for eksempel. Putin. Folkene i Nord-Korea. Men så er det jo slik da, at de har jeg aldri hatt særlige forventninger til i utgangspunktet. Dermed blir jeg heller ikke like «trekt» (ganske trekt. Men ikke like trekt). Om noen nå lurer på hvilken sinnsstemning jeg befinner meg i, når jeg blir «trekt», så kan jeg ikke gi et fullverdig godt svar på det. Jeg antar at det faller inn under en noe muntlig dagligtale. Men det er i alle fall ikke godt (!). Kanskje kan man se for seg en liten snurrebass som blir «trekt opp» («trukket opp», for de som foretrekker standard østnorsk versjon). Og når snurrebassen er `riktig trekt opp`, kan den snurre rundt -og rundt -og rundt -og rundt. I sinne, typ.
Om noen hadde sagt at jeg på et tidspunkt skulle skrive en tekst som, på sett og vis, `forsvarte` Sophie Elise Isachsen, så hadde jeg nok heller ikke trodd det. Ikke at jeg har noen aversjon mot å forsvare `bloggere` på generell basis. Absolutt ikke. På sett og vis, er jeg en blogger selv (minus brunfargen, femten år og mye sminke). Men noen ganger går det en «f, etter en e». Jeg blir fandenivoldsk. Noen ganger må man bare si ifra.
Bakgrunnen, -for de som ikke har fått det med seg. Redd Barna Ungdom, også kalt Press, har delt ut en pris til «den medie, – og reklameaktøren som er best på å få ungdom til å føle seg verst». Ja, du leste riktig. Dette er altså en pris til den som er verst (!). Eller om du vil; den som er best på å få andre til å føle seg verst (!). Kanskje har jeg misforstått HELT, men jeg trodde hele poenget med priser, var å løfte frem de gode tinga. Folk, eller organisasjoner, som gjør noe bra. Som vi vil gi `annerkjennelsen de fortjener`. Slik at vi, forhåpentligvis, får mer av det gode. Slik trodde jeg i alle fall at det var. Men Redd Barnas ungdomsorganisasjon syntes altså det var en god ide å løfte frem `de verste`. Vi snakker da altså om en av verdens ledende organisasjoner for barn. Hvor formålsparagrafen deres sier at «organisasjonen arbeider for en verden der barns rettigheter, slik de er formulert i FNs konvensjon om barnets rettigheter, er innfridd». Det er ikke annet enn flott å si om det. Det er svære greier, -og jeg har ufattelig respekt for organisasjonen og folkene som jobber i den. Derfor har jeg også en viss forventning til dem. En forventning om en viss standard. Etikk og moral, og den slags.
Gullbarbien blir altså delt ut til aktører som får ungdom til å føle seg verst, – gjennom «bruk av ensidige skjønnhetsidealer, gamle kjønnsroller og unødvendig seksualisering». Allerede her, stusser jeg. Hvordan, og like viktig, hvorfor (!), – skal de diktere hva som er nødvendig og unødvendig seksualisering?! For meg blir det like søkt som at jeg skal troppe opp til mammaen som følger ungen sin i skolegården, iført korte skjørt og høye hæler; «Du dama, er ikke dette litt unødvendig seksualisering, egentlig …?». Man gjør jo ikke det. Man lurer mest på om hun ikke fryser. Og så antar man at det var hennes valg. At, etter alt å dømme, var det hennes valg å ta på seg akkurat det (og å ikke ta på seg resten). Så vidt jeg kan se jobber også denne frøken Isachsen meget mye (også utenfor hjemmet) og slik sett bryter hun så absolutt med `gamle kjønnsroller`. Hva gjelder `ensidig skjønnhetsideal`, tenker jeg videre at det blir svært vanskelig å favne `flere skjønnhetsidealer`, med bare en kropp (…). Selv om Sophie Elise, riktignok, laget seg et AS (jeg antar, av både praktiske og økonomiske grunner, – og som også, sist jeg sjekket, var helt lov) representerer hun kun seg selv. Med alt hun er. Komplekser, styrker, drømmer og fantasier. Fra meget ung alder ble hun lest av hundrevis, og etter hvert tusenvis, av unge, norske jenter (og sikkert gutter også). Nettopp fordi hun var åpen om kampene sine. Spiseforstyrrelser. Selvskading. Destruktive tanker. Det var hardcore materiale, men det var gjenkjennbart. For mange. Og slik fikk hun seg et navn. Fanskare. Haters. Sponsorer. Reklameinntekter. Fordi hun var ærlig. Om alt.
Jeg er ikke dum. Jeg forstår intensjonen. Redd Barnas Ungdomsorganisasjon vil skjerme barn og unge. De deler ut prisen til dem de mener skader barn og unges psykiske helse. Ingenting er viktigere enn det. Eller jo. Noe. Andres psykiske helse. Målet helliggjør ikke middelet. Heller ikke her. Hva med å gi oss foreldre tilliten til at vi kan snakke med barna våre? At vi, gjennom samtaler og veiledning, kan hjelpe dem, -og manøvrere dem gjennom et tøft landskap. For ja! Det er tøft! Åpenhet har en pris. Åpenhet kan føre til at mange finner trøst, – mens andre blir `trigget`. Vi voksne har et ansvar. Det er ikke Sophie Elise sitt ansvar. Det er vårt! Det er vi voksne som må gi barna redskapene de trenger i møte med den `virkelige verden`. Eller den retusjerte, tilsynelatende verdenen, de nå står stilt overfor, – mer enn noen gang.
Kjære Press. Kjære Redd Barnas Ungdomsorganisasjon. Bruk stemmen deres på bedre ting. Nyttigere ting. Lag kampanjer. Debatter klesbutikkers størrelsespolicy. Diskuter reklamene Tik-Tok godtar. Åpne opp for samtaler om hvordan vi kan støtte opp om hverandre. Støtte opp om oss selv. Løft frem de gode. Synliggjør bedrifter som jobber i tråd med verdiene deres. Som tar bedre valg, – i dag. Kast Barbien, -og finn frem rosene.
Practise what you preach.
«Vi elsker store saker og menneskeheten, men vi orker ikke det enkelte menneske som kommer i vår vei -ofte slått ned av livet, blodig og tilsølt, uappetittlig av og til»
-Ebba Haslund