«Du er så blid, du!!».
Sier de. Som om de nettopp sa at prisen min var for høy (!), – og at nå burde jeg forsvare det. Hvis jeg for eksempel drev et snekkerverksted. Så ville de stått der med armene i kors, -og så skulle jeg, som seg hør og bør, sette i gang med selve forsvarstalen. Fortelle dem at her, nemlig, bruker vi «lokale råvarer» (jo …, men så er nå også dette lokale trær, må vite. Fra øvre, indre Telemark. Born and raised. Vi støtter lokale bønder og skogeiere, vi, skjønner du, – og sånt kan man vel egentlig ikke sette noen pris på …). Så ville jeg informere dem om at vi, som stolt håndverkerbedrift, i generasjoner, alltid har betalt skatt. Etterfulgt av en liten kunstpause (hvor jeg skulle få være passiv-aggressiv i hele ansiktet mitt, -mens de skulle få reflektere over symbiosen prisnivå og skattebetalingsvillighet) før det hele ville bli avsluttet med; «Og det, kommer vel oss alle til gode … eller hva?».
Men når du er blid. Da er det ingen lokale råvarer å skylde på. Du kan egentlig bare skylde på deg selv.
Strengt tatt vet jeg ikke hvorfor jeg er så blid, jeg heller. For det er vel det de mener. At jeg, egentlig, ikke burde være så blid. Hvert fall ikke så blid (med så i kursiv). Bare for å få nyansene helt på plass, her. For de gir meg, tror jeg, -livets rett i å være blid. Bare ikke så blid (kursiven, igjen). Og det er klart. Jeg skjønner jo hva de mener. De mener antakelig at jeg ikke, egentlig, har så mye å være blid for. Jeg er fattig. Jeg er alene. Jeg er syk. Jeg tror nå i alle fall det er slik de ser det. Hun er (for fanken) fattig! Alene! Og syk!! Hva i ******* er galt med henne? Er hun passiv-aggressiv? Vi skjønner det ikke!!!! SLUTT Å LE!!!!!
Kanskje de blir redde. Jeg vet, helt ærlig, ikke hva det er. Men det er ikke få mennesker som har sagt dette til meg, opp gjennom årene. De sier, med masse ansiktsuttrykk. «Du er så blid …!» (med sånn veldig lys stemme). Men det de egentlig sier, er: «HVORFOR (i all verdens rike og dager) ER DU SÅÅÅÅ BLID????!!» (med veldig mørk stemme).
Jeg har ikke alle svarene, men det har blitt sagt at jeg var et veldig spesielt barn. Faktisk, så kom jeg leende ut (… fødselshullet)! Jeg lo! Etterfulgt av en Alle Barna-vits. Det skal sies at jeg hadde litt problemer med artikulasjonen, – men like fullt var det en vits. På dag én.
Personlig, har jeg bare tenkt at jeg har vært heldig. Jeg har ikke reflektert så mye over det. Før en del andre, begynte å reflektere, en del over det. Så da har jeg tatt en soul-searching i tide og utide. Er jeg passiv-aggressiv? Nei. Er det en overlevelsestaktikk? Nei. Er det nervøsitet? Nei. Er det mangelfullt utviklede sjelsevner (som vi så fint sa det før)? Vel. Dette bør i så fall være opp til andre å avgjøre, men så vidt jeg kan se. From where I`m standing. Nei. Ikke klanderverdige eller nevneverdige, i alle fall. Hva så om vi spør oss. Er det tegn til mangelfulle evner hva angår innsikt i eget liv? Nei. Selv disse manglene, er jeg fullt klar over.
Men se på alt jeg har da!
Jeg har to friske, vakre barn. Jeg har venner jeg kan stole på. Familie som er der, i tykt og tynt. Søsken jeg kan ha det gøy med. En pustende kropp. Friskt sinn. Jeg bor i et land hvor det (i alle fall, enn så lenge) er 0 krig og et nokså ok demokrati. Jeg har tak over hodet. Hytte, til og med (kanskje ikke helt min, men jeg er i hvert fall arving). Badebasseng i hagen (muligens plastikk, men man kan fortsatt bade i det). Jeg lå med noen i forrige måned (som ikke er noe å kimse av, når man både er singel og det er Korona (det er faktisk veldig bra gjort, -og jeg feirer enda)). Jeg har mye å være takknemlig for, – og jeg er blid hele dagen. Om det er det jeg vil.
Men, altså! Blidfis (!). Det er jo ikke akkurat noe gøy ord. Hvilken dame med respekt for seg selv, vil bli kalt fis, – uansett hva det måtte stå foran?! Men dette er altså ordet vi fikk. Vi, blide. Blidfisene. Alt for å holde oss nede. At det går an! Og dere kan jo bare tenke dere hvordan det er for meg, på Tinder. Å måtte skrive blidfis. For det er jo det jeg er. «Blidfis søker blidfis». Det er jo ikke akkurat gøy. Men det er altså det vi er redusert til. Fiser i samfunnet. Avskum. Som ser lyst på livet, – når det er SÅ MYE mørkt å se.
Nei, det gir en jo egentlig bare enda mer lyst til å le, – når det er noe å le av. Og det syns jeg stadig at det er. Noe å le av, altså. Jeg har da altså fått denne gaven (muligens forbannelse, for andre, selvsagt) og jeg vokter den vel. Den er min skatt i livet. Og helt ærlig, så handler det ikke om hva du har, i det hele tatt. Det er hvordan du føler det, -der inne. Evnen til å, i det minste, se det lyse. Og le så fort du får sjansen (som er oftere enn du tror).
Og om du ikke er Born Blidfis, – men har mer tungt for det. Gå et sted. Helt alene. Sett på sangen «Wild One» av Jerry Lee Lewis, – og dans som om livet ditt var avhengig av det. Så kan det hende du blir litt blidfis, -du også.