Er det ikke rart? I Norge har jeg i årevis vært forberedt på strømbrudd. At vannet ble borte. Telefoner ikke virket. Men så befant jeg meg plutselig i et annet land, – og da skjedde det selvfølgelig. Og det smerter meg å si det, men jeg stod til stryk.
Fortsett å lese «Stemningsrapport fra Spania – i og etter strømbrudd»Spontanabort. Igjen.
Tanken var å publisere pinnen med to streker på bursdagen min. Med følgende tittel «Gratulerer med dagen til meg», hashtag #etterlengtet. Jeg var sikker på at jeg i alle fall innen bursdagen ville ha to streker å vise til. Og jeg ville slå et slag for å si det tidlig.
Fortsett å lese «Spontanabort. Igjen.»Amerikabrev (4)
Hei godtfolk! Ja, nå har pipa fått en annen lyd. Det er sikkert fordi jeg har kastet av meg sykdom og vært masse ute i sola. Jeg ‘sier’ som ei dame skrev forleden;
«Jeg har aldri følt meg så sterk som nå, energien er på topp, ørene suser og kroppen sprenges av frekvens». Og at «ærlighet går foran alt nå, ufiltrert men kjærlig, så får folk misforstå og anta så mye de vil (…). De antar ut ifra seg selv. Og om de er usikre på hva jeg formidler, så får de spørre».
«What a time to be alive and kicking! ».
Fortsett å lese «Amerikabrev (4)»Amerikabrev (3)
I dag våknet jeg opp i et tårnhus. Vel, det er ikke slik at jeg bare plutselig våknet opp i et tårnhus, altså. Jeg hadde betalt for det og slikt. Tårnhuset. Og de omkringliggende bygningene. Men faktum er at jeg våknet opp i et tårnhus, – og likte det. Jeg våknet til lyden av jungelvrål, og da mener jeg ikke svart svenskegodteri, men helt ekte bavianer som skriker ut i jungelen. Jungeltelegrafen, kanskje. Hvem vet? Men så foregikk visst heller ikke jungeltelegrafen helt slik vi har blitt fortalt.
Fortsett å lese «Amerikabrev (3)»Amerikabrev (2)
Nå er det jo ikke slik at livet mitt har så voldsom nyhetsverdi i seg selv. Men så selger jeg heller ikke nyheter. Jeg byr på meg selv. Livet mitt. Usensurert. På godt og på vondt. Og lite visste jeg da jeg begynte å skrive om livet mitt, offentlig, gjennom bloggen min, i år 2018, at det skulle bli helt andre greier enn et broket kjærlighetsliv og tragikomiske dater som skulle bli hovedingrediensen noen år etter. Men så er det jo slik livet er – eller hva.
Fortsett å lese «Amerikabrev (2)»Lita spam`ing av egen blogg
Nå som sensuren virkelig drar seg til, må jeg ty til uortodokse virkemidler. Og jeg vil da legge en dokumentar jeg virkelig synes dere burde se, her, i stedet for på sosiale medier (det vil si, jeg forsøkte, i et kommentarfelt, men den ble fjernet/sensurert i løpet av noen sekunder). Jeg er ikke lenger så opptatt av hvem som har laget den, lagt den ut etc. Man vet virkelig ikke hvem som har gode intensjoner eller ikke, men hva det ser ut som, er at sannheten finnes der ute, for den som orker å se. Når det er sagt; denne er viktig å se og jeg tror ikke den vil gi deg mareritt, men den er heller ikke for småbarn.
Nevner forresten at det tilfeldigvis (eller er egentlig noe, noen gang, tilfeldigheter?) er Lucia dagen i dag … If you know, you know. If you don`t, you should
På forhånd beklager
Når jeg skriver, skriver jeg ikke for (noe) publikum. Jeg skriver fordi jeg føler for det, fordi jeg har noe på hjertet og som jeg tenker at kanskje andre kan ha glede -eller nytte av- å lese titt og annen. Men så vet jeg jo litt om hvem som leser meg. Jeg vet litt om hva som kjennetegner de som er på plattformene jeg gjerne publiserer det på. Og jeg prøver å ikke la det påvirke meg. I det store og hele synes jeg at jeg ikke lar det påvirke meg. Men noe får man med seg. Man får med seg når man tar motet fra folk. Og derfor starter jeg i dag med På Forhånd Beklager. Og jeg skal komme til å avslutte med «Og tar jeg feil, spiser jeg ikke hatten min, men tar en seiersdans i stua».
Fortsett å lese «På forhånd beklager»Kjære alle – et Amerikabrev
Ja, nå skriver jeg til alle dere. Alle dere som leser. Som pleier å lese. Som leste «Kjære E» for noen uker siden. Og til dere som ikke har lest noe av det, -men som er her nå. Så hyggelig! Velkommen!
Fortsett å lese «Kjære alle – et Amerikabrev»Kjære E.
Når du leser dette så er jeg ikke i Norge lenger. Men nå, idet jeg skriver dette, så er jeg det. Jeg sitter i stuen min. I «Bakkebygrenda-huset» mitt, som folk gjerne har kalt det. Omgitt av klesstabler og halvfulle bager på alle kanter. Nok til å være underveis. Men ikke så mye at det helt synes enda. Hva som skal skje.
Fortsett å lese «Kjære E.»Precisely Profound (eller bytur fra helv**e)
Når det skjer noe riktig profound, si … forbløffende, føler jeg det min rett og plikt til å skrive om det. Og jeg vil si det var riktig profound, det som skjedde forleden. La oss ta det fra begynnelsen.
Fortsett å lese «Precisely Profound (eller bytur fra helv**e)»