Like før klokken ti på morgenen svinget vi inn på veien hvor politistasjonen lå. Ingen majestetisk bygning dette heller, men godt bevoktet, presis som de andre.
«Bonjour» nikket den bevæpnede vakten til oss, men passet på å gjøre det uten så mye som antydning til smil, -noe som virkelig fikk oss til å huske på hvorfor vi var her.
Fortsett å lese «Menn i uniform (del tre)»To uker og ingen tid å miste! Vi hadde jo noe omgang med byråkrati fra før. Og riktig nok. Etter et par googlesøk til, satt vi igjen med inntrykket at prosessen fort kunne ta noen uker (!). Herre jemini! Og hva med katten? Den kunne ikke tas med ut av landet før den var vaksinert med både det ene og andre elendigheten, og det kunne visst ta fire måneder totalt! Her måtte det handles raskt, og med håndtering av ett problem av gangen! Det ble rett i bingen, og med alarm på klokken dagen etter (en funksjon vi ikke hadde hatt på, på månedsvis).
Fortsett å lese «Menn i uniform (del to)»Tallene tredte ut av papiret. Det kunne ikke stemme. Si det ikke stemte. Hadde jeg klart det igjen? Hadde jeg levd så i nuet at visumet hadde utløpt uten at jeg hadde hatt den fjerneste ide. Og hva skulle jeg si til reisefølget? At mamma – og reiselederen- hadde vært så ute av matrixen, til et sted der ikke datoer og regelsett gjaldt lenger … For så vidt beundringsverdig, ville jeg selv finne det, men kanskje ikke alle ville se det på samme måte som meg …?
Fortsett å lese «Menn i uniform (del en)»Det skjer så kraftig mye rart, at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne. Jeg innser i alle fall at jeg må skrive oftere.
Vel, then. Hvorfor ikke gjøre som i gamle dager og bruke underoverskrifter, Julie.
God ide! La oss.
Dette med haiking er altså, etter hvert, noe vi (ikke) har blitt vant med. Men som skjer. Stadig.
Fortsett å lese «Reisebrev fra Marokko, nr. 2, del to»Man kunne jo tenkes å skrive at det er én dårlig nyhet og flere gode. Hvem vil man begynne med. Eller man kunne skrive «dette er også Marokko», etter inspirasjon fra norske Margit Vea og hennes på sett og vis reisebrev fra Madagaskar. Hvor hun deler mye fint, men òg skyggesidene. Det er skyggesider her òg, og selv om vi også så dem i starten av oppholdet, er de selvsagt mer fremtredende nå.
Fortsett å lese «Reisebrev fra Marokko, nr. 2, del en»The other day I came across a post. Surely not by chance, just as nothing is by chance when it comes to `personalized experience` (read: algorithms).
Fortsett å lese «Forgiveness. Reconciliation. And emergency brake»Forleden fikk jeg opp et innlegg. Sikkert ikke tilfeldig, slik ingenting er tilfeldig når det gjelder `tilpasset opplevelse`(les: algoritmer)
Fortsett å lese «Tilgivelse. Forsoning. Og nødbrems.»Jeg rundet hjørnet forbi kiosken og der var den. Restaurantgaten med alle lydene. Musikken. Menneskene. Mannfolka som satt i små klynger og pratet, eller spilte kort. Noen forbipasserende damer med poser i den ene hånden og barn i den andre.
Da så jeg dem. Fire-fem menn på min høyre side, som lo og danset om hverandre. Noen sittende, andre stående, men tett. Jeg smilte til dem. Lo kanskje, og de plystret på meg. Noen engelske komplimenter, av den fine sorten, og så;
«And you, my lady! You dance!».
Fortsett å lese «Reisebrev fra Marokko (nummer en)»Denne gangen ønsker jeg rett og slett å videreformidle en tekst som jeg synes er så vakker, og klok (i den grad en tekst kan være klok). Og den traff meg så hardt. Som menneske, og medmenneske. Det er starten på en bok som heter «Finding Awareness» og som er skrevet av Amit Pagedar. Jeg håper dere vil finne ordene hans like verdifulle som jeg gjorde. Ikke minst i tiden vi lever i nå.
Fortsett å lese «(på Norsk): Vi er dem verden lærer oss å være»