Han kommer hver 20. Hver 20. ringer det enten på døren, om jeg er hjemme, eller så lar han de henge på dørhåndtaket til utgangsdøren min.
De er ikke pakket inn. Og det er heller ikke noe kort. Men de ligger stødig nedi posen sin. Noen ganger er det en Kiwi pose. Andre ganger Rema. Men som regel er det Europris. Og jeg har ikke nummeret hans, så jeg får ringt ham og takket. Men slik har vi heller aldri gjort det. I stedet kan det gå dager imellom. Fra leveranse til takk. Fra spørsmål til svar. Slik det var før, antar jeg. Før alt gikk så fort, som de sier. Før mobiltelefoner. Telefoner. Før svarene kom, på samme dag. Før takkingen kom, på samme dag.
Jeg tror han har blitt 72 år nå. Men jeg kan ikke være helt sikker, selvfølgelig. Jeg har ikke for vane å telle, egentlig. Jeg tror ikke han har det for vane, heller. På sett og vis er vi nokså like, vi to. Det var sikkert derfor han kom til meg, i utgangspunktet. Kanskje ikke i utgangspunktet, men igjen og igjen hvert fall. For han sensa det nok. At det var noe likt her. Noe ufiltrert. Noe villskap. Noe helt spesielt.
Han er ingen vanlig beiler. Faktisk, er han ingen beiler i det hele tatt. Men han er original. Helt særegen. Unik. Og spesiell. Og han er flink til å kjøpe blomster. Første gang han kjøpte blomster, annonserte han det på forhånd. «Når du har bursdag, skal jeg kjøpe blomster til deg!». Før han, ett par sekunder senere, sa «når har du bursdag?». Og jeg fortalte. Både når jeg hadde bursdag. Og hvor gammel jeg ble. Og det var da han fortalte meg at han hadde fylt sytti, noen måneder tidligere. Som jeg antar, er noen år siden nå. Akkurat hvor mange, kan jeg ikke være helt sikker på, selvfølgelig. Og det tror jeg, dessuten, heller ikke han er.
Men det var da det begynte. Vennskapet vårt. Vår helt, særegne relasjon. Hans beileri. Hans helt, egne beileri. Og siden den gang har det kommet mange blomster til det gamle radiohuset. Ja, for det er det huset mitt er kjent som. For Bakken- folk. Og spesielt, for ham. For han har tråkket, løpt og kjørt på disse veiene, i all sin tid. Han kan alle historiene. Kjenner alle menneskene. Og han husker, alt.
Han husker frierne mine, og. Og han lar seg ikke imponere. Noe jeg, med hånden på hjertet, godt kan forstå. På mange måter er han som en mannevond Rottweiler, han der. Han lukter egoisme, dårlige hensikter, -på lang avstand. Og han forteller meg akkurat (!) hvor skapet bør stå. Som kan være nokså hensiktsmessig i all den tid man er blendet av, og i, sin kjærlighetsrus. «Ja!? Og han i Oslo, a?! Erre han blir av?». Så mine mer eller mindre troverdige utsagn om jobb, mine og dine, og alskens oppdrag og verv. Som ikke engang jeg har latt meg imponere av. «Nei, fy flate! Han mårru bare kvitte deg med!!». Før jeg, på vante vis, kvitterer. «Det har du, faktisk, helt rett i».
Det har blitt mange roser. Røde også. Til ungenes tidvise og mediokre frustrasjon. I alle fall har det faktum at jeg får røde roser av firhjulingen (som er det vi kaller ham) ledet til en og annen diskusjon. Eller, avklaring, om ikke annet. Ungene har i alle fall både vært fast bestemt på at han prøver seg. «Han prøver seg …!». At vi er kjærester. «Dere er kjærester!» (det var minsten, det. En ukes tid). Og at han vil bli kjæreste. «Mamma, han vil bli kjæreste …!». Akkompagnert av temmelig oppsperrede øyne. Som om ikke jeg hadde noen -WHATSOEVER- råderett over det hele (!). Og såå gøy hadde det kanskje ikke vært om jeg hadde fått en kjæreste, på sytti. Verken for ungene, -eller meg.
«Men, altså. Tror dere ikke han bare vil være snill, da? Være en god venn, og sånn?». Hvor ansiktsuttrykkene deres levnet liten tvil om hva de, egentlig, tenkte. Hvor de var litt Rottweilere, de også, faktisk. Og hvor de passet på å understreke at det, tross alt, var røde roser det var snakk om. «Jo, jo, men … men det er jo hvert fall bare veldig hyggelig da. Det er jo koselig å bli kjøpt blomster til! Er det ikke det, da? Og så tror jeg han syns det er VELDIG koselig å kjøpe de, også. Har dere for eksempel sett hvor stolt han er når han leverer de?». Og så den faste reglen om at det å gi, på mange måter, er som å få. Han får være litt kar. Ikke sant. Får stelle med de rundt seg. Får gi litt omsorg. Glede. For han har jo ingen som bor med seg, lenger, han. Firhjulingen. Ingen mamma, ingen pappa. Ingen søsken. Ingen nær. Ingen, egentlig, å gi blomst til. Og så valgte han meg. Oss. Hvor fint er ikke det?
Iblant får jeg oftere enn hver 20. også. Når han har vunnet, for eksempel. På et sted inne i byen. Han sier ikke så mye om hva slags spill det er, men han sier mye om de som er der. Ramser de opp. Med fornavn og etternavn. Alltid, med fornavn og etternavn. Og han spiller på Flax-lodd, også. Strengt tatt kan det kanskje ikke spilles på, men jeg mener det er det han sier. Og da blir det jo sånn da. Og når han har vunnet, er han blid som en sol. Jeg har sagt at han heller burde spare pengene. Bruke de på noe annet. At han ikke kan kjøpe blomster til meg, hele tiden. Men da fnyser han. For hvem ellers skal kjøpe blomster til meg, da? (om han tør spørre). «Han fjotten inni Oslo?!». Og da vinner han, jo. Hver gang.
Jeg har gitt opp å snakke ham fra det. Han bruker uansett ikke alt. Han får hjelp til slikt, -og da kan jeg senke skuldrene. Og ta imot. Av min helt, egne Blomster- Finn.