Jeg har muligens fått en litt dårlig vane.
Jeg later som om gutta på treningssenteret er mannen min.
Altså, ikke alle. Og alltid en av gangen.
Jeg har jo ikke blitt gæren heller.
Det har nok blitt for lite menn. Da er det uvant, antar jeg. Jeg er rett og slett ikke vant med å ha de så tett innpå lenger. Så ting har skjedd. Jeg har begynt å fantasere. Det er ikke meningen selvfølgelig, og jeg beklager på det sterkeste- til alle de berørte. Her selvfølgelig, og ikke mens det skjer.
Man vil jo ikke ha syke damer løpende rundt.
Damer med fantasier.
Damer uten menn.
Jeg vet ikke helt når det begynte, men jeg tror det var i høst. Først merket jeg at jeg likte det. Jeg likte å ha de nær. Så merket jeg meg takten. Tempoet. Og jeg tilpasset meg. Plutselig gikk vi sammen, og vi gikk like fort. Han gikk ikke foran, jeg gikk ikke bak. Vi gikk sammen. Det var i skogen, det var på fjellet, og det var bare oss. Bilder kom opp, og jeg la til detaljer. Ektemann selvsagt, og ikke noen date. Det var skjegg. Det var bryst. Og han var sprek.
Alt i alt, fungerer det bra. Jeg trenger nærhet, og de trenger å trene.
Så står vi der da.
Et slags par
i en merkelig verden.