Grefsen- Lars ligger i fanget mitt, og i løpet av ti minutter bør jeg ha trukket på anropsknappen.
Jeg fatter ikke at jeg gikk med på dette. Det føles som å være tolv år igjen, og skulle ringe en gutt for første gang. Eller det er kanskje hele problemet. Jeg ringte gutter hele tiden da jeg var tolv, jeg. Jeg ringte og slo opp for de andre. For de torde jo ikke selv. Så jeg slo opp, – eller bad om pause. Når jeg tenker tilbake, var det igrunn ganske sofistikert. Og pauser er faktisk ikke så dumt det. Det har funket for en del voksne par jeg kjenner også, -og meg selv inkludert. Nå funket det kanskje ikke SÅ bra for meg, som for dem, – men det forlenget i alle fall forholdet. Disse gutta jeg ringte, var likevel ikke så begeistret for dette ordet pause.
«… Nja … hun tør vel bare ikke å slå opp, tenker jeg». «Er du sikker på at det er pause, da, og at hun ikke egentlig slår opp …?».
Så ble jeg sittende der da, på pappas kontor, med døren lukket, og forsikre og trøste – og finne frem til all slags grunner for at dette egentlig var en bra ting (egentid. Hun kommer til å angre vet du. Spill litt kostbar nå, og se superglad ut, hver dag. Du får garantert noen andre tilbud nå og det kan jo være greit å ta med seg). Saken er den at dette var helt okay ting å gjøre da. Når man var tolv.
Ikke trettifire.
Men likevel sitter jeg her da, og skal ringe en gutt på telefonen. At den nå plutselig har blitt trådløs, gjør det liksom ikke så mye bedre. Klokka er ti på ett, og jeg befinner meg på Lunde barneskoles parkeringsplass. Det er et leven uten like, der ute, med biler på kryss og på tvers, -og sånn sett den perfekte distraksjon fra det jeg er i ferd med å gjøre. Dessuten er det praktisk, med tanke på at det er her jeg skal hente barna om en time. Mamma skal bare på date først. På parkeringsplassen.
Med telefonen sin.
Skal vi se. Grefsen- Lars, ja. Jasså, du. Du vil snakke på telefonen, du. Høre om jeg er morsom kanskje, eller fryktelig, fryktelig kjedelig. Sjekke om du gidder å treffe meg, overhodet. Du slipper å stelle deg. Slipper å dusje. Det er klart det er deilig, – jeg skjønner jo poenget. Og det er hele poenget. Det er jobbintervju. Jobbintervju- uten mimikk. Men vet du hva? Det er greit det. Jeg skal gi deg jobbintervju, jeg. Ikke noe problem.
«Det er Lars»
(Bare det er jo helt teit. Dette er ikke hustelefon i gamle dager, på noen som helst måte. Det vet vi nå. Det er sånn circa 100% sikkert at det er Grefsen- Lars som kommer til å ta den …)
Så da begynner jo jeg å le.
«Haha. Okey. Hallo! Ja, dette er Julie, da. Men det så du sikkert. Haha».
«Hahaha. Godt poeng. Men det er jo greit å vite da. Det er jo ikke sikkert at du har lagret meg med navn engang!»
«Joda. Du er Grefsen- Lars, du nå. Ikke tenk på det! Full kontroll! Hehe».
«Okey. Haha. Så det finnes litt Grünerløkka- Geir, Holmenkollen- Håkon og sånt, også da kanskje?!».
«Det stemmer! Det er ikke en bydel, jeg ikke har vært i! Jeg tror du er min første Grefsen, da …!».
«Hahaha. Ja, men se der. Det er jo gode nyheter! Haha. Så, du er litt i Oslo innimellom, du da eller? Eller er du bare sykt effektiv?!».
Og så var vi i gang. Jeg fortalte om årene i Oslo, at jeg nå hadde blitt hus og hageeier- og at jeg hadde et badebasseng der ute- et slik plastikk et- som jeg hadde kjøpt til ungene, – og som det hadde tatt tre dager å fylle. Jeg fortalte om belegget i bunnen, hvordan det hadde blitt tomt for rensetabletter og at det nå, på slutten av sesongen, v-i-r-k-e-l-i-g trengte å tømmes (!). Han fortalte meg om femroms- leiligheten hans, som var altfor dyr (og som hadde ett soverom mer enn det han, og hans to barn, trengte. Noe som i teorien hadde vært flott det, om det ikke var for at de bodde i Oslo- og da var ensbetydende med at du måtte overleve på nudler, om du skulle koste på deg noe ekstra areal) men som han hadde skaffet seg, for å blidgjøre eksen, – og moren til ungene hans (noe som jeg både likte, og ikke likte, på en og samme tid).
Men så plutselig ringte det ut, og klokken var visst to, så jeg stormet ut av bilen og løp i retning skolen, – mens han gjorde sitt ytterste for å avslutte en historie.
«Du, bare løp du! Jeg ringer i morgen og forteller deg resten da!!!» ropte han inn i røret og lo.
«Perfekt! », ropte jeg tilbake.
Og like plutselig som den timen hadde gått, var daten min over.
Daten med Grefsen- Lars.