«Hei! Det er deg, ikke sant …? Julie?»
«Ja! Hei! Fredrik …?»
«Stemmer på en prikk», svarte han, -og rakte ut hånden med et smil.
Vi ble enige om å gå til kaféen nede ved vannet. Det var ikke mange meterne, men han rakk å fortelle meg om både svigermor, svigermors bil og fireåringen, som syns hun var altfor stor til å sitte i sete. Det vil si. Strengt tatt, var det vel egentlig eks-svigermoren han refererte til, men det er det jo ingen som sier lenger.
«Ja, eh … Hva vil du drikke? Og dette tar jeg altså, bare så det er sagt!».
Jeg ble lettet over hans umiddelbare evne til å legge «hvem bestiller-hvem betaler»- klisjeen død, en gang for alle, -og takket høytidelig, formidlet at en Cafe Latte ville smakt, -og la til standardfrasen om at jeg heller tok det, neste gang. Noe jeg alltid hadde vært fast bestemt på å gjøre, men som i ni av ti tilfeller aldri ble noe av. Ikke fordi jeg ikke ville åpne lommeboken for en mann, rent prinsipielt, -men rett og slett fordi vi ikke kom til å se hverandre igjen. Med 90% sannsynlighet. Likevel var det viktig for meg å få sagt det. At jeg så absolutt var innstilt på å gjengjelde tjenesten, og de førtifem kronene, -om vi noen gang kom til å se hverandre igjen. Men akkurat det, sa jeg ikke til han.
Når det gjelder samtalen for øvrig, blir det feil å klassifisere den som noe annet enn lett. Jeg mener. Den var i hvert fall ikke vanskelig. Han både fortalte selv, lyttet selv, kom med oppfølgingsspørsmål selv, -og lo av seg selv (som i og for seg kan være sjarmerende nok[1]). Men så var det øyeblikket hvor han sa han i grunn var ganske intelligent («… jeg er i grunn ganske intelligent»). Og det var da latten ble byttet inn med rødvin.
I det følgende kommer jeg til å beskrive det jeg anser som kveldens «høydepunkt», – og i den sammenheng er det et par ting jeg ønsker å presisere. Eller, rettere sagt, klarere. Nummer en; selv om jeg valgte anførselstegn på ordet «høydepunkt» (som jeg også gjentok her) så er det kun for å synliggjøre (eller vektlegge), nettopp, at det var det som var høydepunktet. Anførselstegnet er ikke ment, på noen som helst måte, og skulle indikere ironi eller en antonymfølelse, av noe som helst slag. Når jeg hevder å påstå at dette, det følgende, var høydepunktet, så var det faktisk det. Altså, er det verken snakk om ironi, sarkasme, – eller noe dypere, eller om du vil, noe skjult budskap bak det hele. Absolutt ikke. Så når jeg nå forteller deg at de neste nitti til hundreogtyve minuttene ble viet Fredriks spøkelser (!), – så bør du stole på at det var et absolutt høydepunkt, for meg. Det er jo faktisk en sånn type vending du bare kan drømme om, på en date hvor du innser at du ikke, under noen som helst omstendighet, uansett kommer til å gifte deg med mannen. Og når det er oppe og avgjort, er det jo fullstendig irrelevant hvor han studerte, -eller hvor godt forhold han har til mora. Da er det hyggeligere å nippe til litt rødvin, og få valuta for innsatsen man faktisk har lagt inn. Ja, litt, karma, -på den gode måten.
Og det vil jeg si at jeg fikk. For eksempel fikk jeg vite at Magda ristet i dynen hans, mens Emanuel mest tuslet rundt. «Ja, er det ikke typisk!», utbrøt jeg. «Det er bare kvinnfolka som får ting gjort!». Så lo jeg, mens jeg slo ut armene. Men da var det jeg som måtte le selv, -men det gjorde ingenting. Var det én kveld man kunne le solo, så var det jo faktisk i kveld.
[1] Type handling som kan (merk: kan) sjarmere (tiltrekkje) det motsette kjønn (eventuelt same kjønn elles ikkje-kjønnsidentifiserandes menneske) og slikledes vere høveleg i relasjonsbyggjande leik, også kjent som flørting. Som verkemiddel (medvitande eller umedvetande) bør ho nyttas aleine og aldri opptre i ei lang rekke handlingar som kan verke usømmeleg på den allmenne befolkning.