Det skulle vært som med kjoler.
Reklamasjonsprinsippet.
«Var varen som forventet?»
Nei, den var jo ikke det.
Jeg forstår det ikke heller. Hvorfor bruke bilder hvor du ser ut som en helt annen??!
Ikke bare var det ti år siden. Ti kilo siden. Ti frisyrer siden.
Han sendte rett og slett naboen.
Kanskje han angret seg.
Og sendte naboen.
Det er jo overfladisk. Alt dette som har med utseendet å gjøre.
Det er absolutt et halvtrist faktum at det spiller en rolle hvordan de ser ut.
Tenk så flott om det ikke spilte noen rolle!
Men det gjør jo det!
Hvertfall for meg, – og for veldig mange andre.
Jeg er sikker på at hvis noen andre jenter visste at naboen kom, så ville de reist istedet.
Og jeg kunne fått blitt hjemme med Mad Men.
Mad Men og ostepops.
I stedet måtte jeg shave meg.
Sminke meg.
Føne meg.
Og ha på tanga.
Jeg mener. Ingen vil jo det.
Hvertfall ikke for naboen.
Men jeg satt der, da. Forventningsfull og klar. Det var et par gode kandidater som kom gående nedover rekka, men dessverre hadde de annet fore. De var ikke til meg.
Så var det denne fyren. Nei, tenkte jeg. Han er det hvertfall ikke, – men fryktelig søt, da.
Han smilte slikt.
Kanskje det er en kelner. Kanskje han bare er glad. Kanskje han skal til nabobordet.
Men han kom nærmere.
Bitteliten og knadd.
Og det er jo greit.
Jeg liker de ofte små.
Men min var jo ikke sånn. Jeg husket da bildene.
Så jeg kikket bak ham. Tok opp mobilen.
«Hei», hørte jeg plutselig.
Det var den bittelille, knadde.
Ved mitt bord.
«Ja, hei», svarte jeg høflig tilbake. Og ble sittende.
«Ja, det passet vel bra i dag, dette stedet, tenker jeg», fortsatte han og strakk ut armen.
«Marius».
Jeg fòr opp. Smilte hektisk og fant frem hånda.
Sa noe om at jeg ble sløv i varmen, og lo fælt.
På innsiden gråt jeg.
Hylte og skrek.
Hvorfor??
Hvorfor??
Hvorfor meg?!
Mens jeg snakket om hvor fint været var, tenkte jeg på bildene.
Mens vi fant frem menyene, studerte jeg ham.
Kanskje han hadde spist ham opp. Stjålet datene.
Jeg falt som regel for mandige menn. Sterke kjever. Skjegg.
Brede skuldre, og rikelig med testosteron.
Han her hadde mer hormoner enn meg.
Det var ikke noen feil.
Men det var feil for meg.
Jeg sitter absolutt ikke på min høye hest. Jeg skulle nok hatt mer hormoner selv.
So, who am I to talk, liksom?!
Det er lite pupper. Jeg snakker høyt.
Legene trodde jeg var en gutt.
Jeg er nok på en skala, selv.
Jeg er kanskje ingen dame- dame, men hvem er egentlig det?
Uansett. Vi faller for det vi faller for.
Noen liker feminine menn. Være seg på utsiden eller innsiden.
Andre går utelukkende for disse høye.
Følelsen av beskyttelse, og alt det der.
Selv om de har alarm.
Det henger sjelden på greip, men det er vanskelig å endre.
Så har du de som faller for personlighet.
De får oss andre til å fremstå som avskum.
Sannheten er at de er heldige.
«Personlighet» ble greia deres.
Noen måtte jo få det og.
Jeg skulle gjerne hatt det.
Da hadde jeg vært gift for lengst.
Jeg hadde hatt Netflix, Viaplay og HBO.
Jeg hadde kjørt stasjonsvogn og hatt bilen på servicer.
Det er jo fristende, men naturen er sterk.
Knøtten hadde ikke en sjanse.
Og det verste er; han var ikke morsom heller.
Det var hundreogfemti minutter med høflighetsprat.
Og mye kaffe.
Den gode nyheten er at jeg fikk lagd mange lister i hodet.
Over ting som må gjøres i huset.
Bursdager jeg må huske på.
Gaver jeg må kjøpe.
Så det var ikke helt bortkastet likevel.
Og kjolen satt som et skudd.
It`s a keeper.