«Jeg tror kanskje du…jeg tror kanskje du sluker de litt».
Jeg var svært tvilende til om det gikk an å sluke noen litt.
Alltid hadde jeg vært ærlig. Direkte. Nokså uredd. Styrt av følelser. Som voksen hadde jeg fått mer temperament, blitt mindre tålmodig. Som langvarig singel hadde jeg blitt enda mer utålmodig, og selv om jeg ikke ville innrømme det; kanskje litt mistroende, paranoid og forbanna. Bitter vil jeg nok ikke si, men litt irritert på alle de som hadde brukt opp tiden min. Det var jeg. Absolutt. Og så hadde jeg, med all sannsynlighet, blitt såret for mange ganger. Denne kombinasjonen bør selvsagt aktes med varsomhet, og jeg ser at den kan være potensielt ødeleggende. Likevel. At jeg slukte dem, syns jeg var voldsomt.
At utsagnet kom fra han jeg hadde datet en stund, gjorde det selvsagt vanskelig å avfeie sånn med en gang. Om han satt med kortene til min lykke, var han kanskje verdt å lytte til. Om han satt med svaret på hvorfor det alltid gikk galt, skulle ikke stoltheten min få komme i veien.
Så kjære vene. La mannen få prate!
Han sa jeg gav VELDIG mye av meg selv. Som visstnok var bra. At han følte seg som en konge (!), siden jeg gav ham så mange komplimenter. Som også var bra. At jeg ble litt bajas, fikk mye energi, – og viste for hele verden at jeg var forelsket. At jeg var super-duper- glad, hele døgnet. Som, i og for seg, visstnok, også var bra. Jeg vet ikke helt hvordan han forklarte det med at jeg slukte dem. Men han sa at det var på det emosjonelle planet (godt å vite at det ikke var sånn fysisk (…)).
«Nei, altså. Det jeg mener… sånn emosjonelt, da… så sluker du de kanskje litt…».
Jeg slukte altså menn. Javel. Og jeg kan jo bare anta at jeg gjorde det stykkevis og delt. Litt og litt, men hele tiden. Dette blir selvsagt spekulasjoner, for jeg fikk ikke tak i alt. Jeg ble såpass forfjamset at jeg syns det holdt. Jeg tok budskapet. Det var ikke til å misforstå, om jeg så ville. Men tross alt. Det måtte da være bedre å bli forfjamset i 30- åra, enn i 80-åra. Det finnes jo ennå tid.
At disse gutta mine har opplevd kjærlighet og krutt som et realt «tygg i hodet», er ikke for meg, helt åpenlyst og forståelig. Det er det ikke. Da hadde jeg trolig ikke holdt på med tyggingen, overhodet. Blod og guff vil man ikke ha. At jeg dreper sjelen deres, en dag av gangen, troner ikke øverst på ønskelisten. Jeg trodde faktisk, at de syntes det var søtt. Men mer, gjorde jeg det ikke av noen spesiell grunn. Det var ikke for å være søt, at jeg gjorde det. Jeg klarte, strengt tatt, ikke å la være. Det var sannheten. Det var den brutale sannheten. Når jeg ble forelsket, ble jeg det motsatte av sint og irritert. Jeg ble glad, medgjørlig og forståelsesfull. Jeg ble ekstatisk, vakker og vill. Jeg pyntet meg, ryddet og la planer. Jeg syns han var FANTASTISK, og sa det kun en sjettedel, av gangene jeg tenkte det. Selv jeg, skjønte at jeg ikke kunne si det, døgnet rundt. Men han så det vel. I øynene mine. I blikket mitt.
At jeg sa han måtte kysse meg, før jeg fridde, hjalp sikkert ikke. At jeg sa jeg kunne føde ham et fotball-lag, kan nok ha skremt. Men det må da være lov å la seg rive med? En jeg datet nærmest ropte ut «Jeg elsker deg!!» første gang vi kysset. Og hva gjorde vi? Vi lo! Hva er poenget med lidenskap og match-making, uten litt eufori? Når ble det ut å rope ja? For det var jo det jeg gjorde. Jeg sa «JA! JA! JA!». Når det endelig stemte, var det rart jeg ble glad?! Dette er bare trist, tragisk og fryktelig, fryktelig kjedelig. Fordelen med å bli voksen, trodde jeg var at man fikk slik selvtillit. At man, på godt og vondt, gav litt mer blaffen. At det var briste eller bære, – og «SÅNN FØLES DET!!». At man er trygg, åpen, – og tør å bjuda på.
Når det er sagt, tok jeg det selvfølgelig til meg. Dette med at jeg spiser menn til frokost. Det finnes ingen alternativer. Tiden er knapp. Hvis sjekkestilen min er helt ute, er det greit å få vite det, først som sist. Planen er nå å få flere detaljer. Jeg skal date denne fyren, litt til. Få han til å namedroppe hvilke triggerpunkter som finnes. Å løpe han i møte, må kanskje droppes. Å si han kler hettegenser, singlet OG anorakk. Å si han er den beste elskeren jeg har hatt.
For la oss være ærlig. Ingen trenger en livredd Casanova.