Ja, hva ellers?! Den er jo ikke akkurat subtil, lenger, jorden.
Eller skal vi si samfunnet? Oss som lever her. I det. På den. La meg få lov til å liste opp.
Pandemien. Som visstnok aldri stopper. Kommende pandemier. Som visstnok, kommer. Som sannsynligvis aldri, heller, stopper. Inflasjon. Råvaremangel. Matvaremangel. Snille Ukraina. Slemme Russland. Tvangsvaksinering. Protester. Sensur. Kansellering. Deplattforming. Tilgang på våpen. Fravær av våpen. Borte er våpen. Våpengaver. Bondeopprør. Abort. Folk som hopper fra balkongene sine, i Kina. Terrorangrep rettet mot Pride (sannsynligvis). Strømpriser. Strømkriser. Energikriser. Matvarekriser. Kriser. Kriser. Kriser. Så langt øyet kan se.
Det er jo nesten så man er fristet, til å restarte hele shiten.
Og her hadde man bare lyst på en mann. Det var alt jeg ønsket av livet …! (VAR DET FOR MYE FORLANGT??!). Men nå er jeg altså redusert til en lesehest av dimensjoner. Nerd av dimensjoner. Som heller leser fagartikler publisert av alskens nobelprisvinnere og prestisjetunge akademier, – fremfor det gjengse for en dame som meg. Å runde Tinder på en lørdagskveld, -etterfulgt av grining til Say Yes To The Dress. Om ikke verden skjerper seg; hvor ender jeg? Som en homeschooled akademiker med bloggebakgrunn?!
Jeg foreslår at verden skjerper seg. Jeg foreslår at verdens prinser og prinsesser (og kakemonstre) våkner opp, -og følger med i timen. Hvor er vi? Hvor vil vi? Det er på tide å rulle seg ut av divanen og ikke bare forsyne seg av livets kakefat. For jeg skal si deg en ting. Det kakefatet tar snart slutt. Vi har snart ikke engang hvetemel…! Og hva da?! Nå er det oppriktig talt ikke så farlig for min del. Som har glutenallergi og allting. Men hva om jeg får gjester? HVA DA??!