Det var det perfekte første møte. Hva kan jeg si?
Og han hadde med helikopter. Hvem gjør vel det? Ikke bare helikopter. Han hadde med klistermerker, reflekser, trenings- topp, – og kluter (!). Kluter med hjerter på. Med Mummi- trollet på. Kluter med kruseduller. Kluter med sitater. Og kluter med symboler.
«Ja, se her!», sa han og dro opp ting fra vesken sin. La det på stuebordet og fordelte det rundt forbi. «Er de ikke kule? De har en sinnssyk oppsugningsevne. Du kan vaske de i maskin, og! De er fra Sverige! Er de ikke kule?!».
«Oi! Kjempekule! Så søte! Hjerter og greier. Det må jeg si!». Jeg lo, flørtet og blunket, med fjeset, på en og samme tid.
«Ja. De er helt rå. Søler du melk, så …! Du vil ikke tro det! Ja? Kule de!?! Og se her!». Han fortsatte og dra opp ting. Han var som en guttunge i en godteributikk. Eller, som en guttunge som hadde vært i en godteributikk, – og som ville vise mamma hvor mye han hadde fått (!).
«Og det helikopteret! Det er kult, altså! Det vil gutta dine elske!!». Han plukket det opp fra bordet. Tok det ut av pakka og gav det til meg. «Ja! Kom igjen. Prøv det!». Han smilte. Det gutteaktige smilet. Gnisten i øynene. Og verden stoppet litt opp.
Dette var altså fyren jeg hadde snakket med i telefonen. Bare hakket mer fyret opp, nå. Men han hadde vært energisk i telefonen, også. Deilig energisk. Ivrig. Og interessant. Vi hadde snakket mens jeg stod ute i skolegården. Parkert, -og ventet på ungene. En time, hadde vi fått, før det ringte, – og ungene kom ut. En time, -men som hadde føltes som fem minutter. Og det var ingen klein start. Bare naturlig. Morsomt. Og herlig.
Og det var herlig, nå også. Jeg glødet, var oppspilt, -og kjente hvordan hjertet hamret. Kjente at for hver lille ting han tok opp. Bablet om. Og nærmest «solgte inn». At jeg var solgt, jeg også. Energifeltet hans invaderte mitt. Han fylte rommet. Kroppen. Sjelen. Og hjertet mitt.
«Ehm … ja! Ja, okey!», svarte jeg og lo. Og der stod vi. På stuegulvet, en sen sommerdag, -og dyttet et helikopter frem og tilbake i lufta. For hvert lille puff, steg det litt høyere opp. Før det raskt dalte ned eller falt ned, helt, på gulvet.
«Nei, Grefsen. Hva sier du! Litt mat og så bassenget?». Men han insisterte på at vi skulle begynne med tømmingen først. Tullet med at han, tross alt, måtte vise at det var hold i ordene hans. At han ikke hadde kjørt hele veien fra Oslo, kun for et gratis måltid. Han skulle få tømt dette bassenget, – om det så var det siste han kom til å få gjort. Han kunne like gjerne ha sagt han skulle ta vare på meg, for alltid. At noen ville hjelpe meg å tømme dette store –og utømmelige bassenget– var mer enn jeg noensinne kunne ha drømt om, -og det utklasserte både blomster, Chablis og sjokolade.
Derfor var det ikke fritt for at jeg tok ham i nærmere øyesyn, da vi stod der ute i gangen. Og da skjedde det. Blikkene våre møttes på ordentlig. Det sitret og var elektrisk, -overalt. Han kom nærmere. Tok tak rundt livet mitt og trakk meg inntil seg. Og vi kysset. Ble til ett. Og lot oss lede. Inn i fristelse. Begjær. Og elskov.
Hva kan jeg si? Det var magisk.