Hvor: Ved et legekontor i Skien
Når: En januardag i 2011
Even kjørte rundt og rundt, slik han pleide. På jakt etter den perfekte plassen. En slik man bare kan kjøre rett ut av, når man er ferdig. Uten å rygge, – men bare kjøre rett ut. Sjansen for at noen faktisk hadde parkert på den ledige plassen foran oss, innen vi var ferdig, – var selvfølgelig, og ubønnhørlig, til stede. Hver gang. Derfor foretrakk han helst å ta en plass helt i ytterkanten av parkeringsplassen. Gjerne en som var så langt unna, at vi måtte forsikre oss om det faktisk var lov der. Noe det som regel var. Men enkelte dager måtte jeg be om at vi parkerte der folk flest gjorde det. Og i dag var en sånn dag.
Faktisk, så hadde det vært flest «sånne dager» i det siste. Faktisk, så tror jeg ikke det kvalifiserte til å være «i det siste», i det hele tatt. Det siste året hadde vært en eneste lang repetisjon av «sånne dager». Dager hvor jeg ikke klarte å kjøre selv. Dager hvor jeg knapt klarte å stå selv. Dager hvor jeg, mer eller mindre, følte meg som levende død.
«Foss!». Jeg rykket til og kikket opp. En eldre mann i rutete skjorte stod i døråpningen og speidet utover forsamlingen av syke folk. «Ja», pep jeg. Før jeg rensket stemmen med et hark og prøvde meg igjen. Litt høyere denne gangen. «Ja. Her!». Han kikket kjapt på meg og snudde seg rundt. Jeg antok at det var signalet om at vi skulle følge etter, så vi rasket sammen jakker og skjerf, det kjappeste vi kunne, – og fulgte etter ham.
«Ja vel. Hva er det som plager denne unge damen?».
Den vesle, eldre fyren så enda lavere ut nå, der han satt bak den gedigne pulten sin. Men noe sa meg at han hadde lært seg flere måter å kompensere for høyden sin på, gjennom et langt liv. Blant annet gjennom tonefall og et intetsigende blikk. I løpet av noen tiendels sekunder, bestemte jeg meg likevel for å la tvilen komme ham til gode. Kanskje han bare hadde en dårlig dag. Kanskje han bare var syk selv. Kanskje kona hadde gått fra han. Kanskje kona hadde gått fra ham, til fordel for kameraten, -hans. Kanskje hun var syk, hun og. Kanskje de alle var syke.
«Eh… Jo. Jeg vet ikke om du har fått sett over mappa mi, eller hva jeg skal si …».
«Nei, jeg tenkte kanskje at du klarte å fortelle meg det da», avbrøt han.
Igjen underbygget han ytringen sin med dette blikket. Etterfulgt av en latter som var mistenkelig lik hånlatter, men som jeg valgte å se på som at han – i det minste- hadde evnen til å le. Noe jeg var en stor fan av, i utgangspunktet. Om jeg ikke var humoristisk anlagt fra før, – så hadde jeg i hvert fall utviklet en formidabel galgen-humor gjennom de siste årenes sykdomsleie. Så jeg lo litt, jeg også. Kanskje med en undertone av noe helt annet, men jeg lot ham likevel få det. Mannen skulle så visst få le.
«Ja, for du klarer det eller?». Han kikket på meg. Alvorlig, denne gangen.
«Ja, vettu. Det er jeg sikker på at jeg klarer». Ganske alvorlig, jeg også.
Så startet jeg. Heldigvis hadde jeg øvet hjemme. Dette var ikke min første rodeo. Dette var ikke den første mannen, eller doktoren, for den sakens skyld, som jeg måtte overbevise. Om at det var kroppen min som det var noe galt med, -og ikke viljen. Jeg hadde lært at jeg ikke måtte skravle unødig. Jeg visste hvilke ord jeg måtte bruke, for å bli tatt alvorlig. Jeg visste at jeg måtte se inn i øynene deres. Smile, -men absolutt ikke for mye. Ta kun med det aller nødvendigste, -og ikke detaljer. Ikke bruke «eh» eller «ehm» for mye. Da kunne det jo høres ut som jeg fant det opp. Sitte rett i ryggen. Bena pent plassert. Ikke virke hektisk. Ikke virke nervøs (det er bare livet ditt som står på spill. Ikke noe annet). Ikke komme ustelt. Ikke komme «dollet». Komme som om du er «normal». Enda det ikke er noe normalt, med dette.
Jeg fortalte han om cøliaki- diagnosen, som jeg hadde fått åtte år før. Jeg fortalte han om eksemene, som dukket opp oftere og oftere. Som klødde så mye at jeg hadde begynt å slå, i stedet for å klø, for ikke å ødelegge huden noe mer. Munnsårene som var som krater inne i munnen. Svimmelheten som før kom i perioder, men som nå var konstant. Migrene- anfallene, som gjorde at dagen plutselig tok slutt klokka ett. Magesmertene. Do- besøkene. Hvor tynn jeg var. At jeg ikke følte at jeg tok opp næring. Og så det største, men aller vanskeligste. Det usynlige. Det aller, aller mest usynlige. At kroppen ikke orket noe. Det sparte jeg til slutt. Og jeg holdt nesten pusten mens jeg sa det.
At kroppen min ikke orket noe. At jeg måtte slepe den med meg. At jeg måtte hvile nesten hele dagen. At jeg ikke klarte å jobbe noe mer. At jeg var blitt sykemeldt. At jeg hadde gjort alt rett. Presset, men ikke presset for mye. Vært positiv, mer positiv enn vanlig. Ikke fått panikk, det går jo sikkert over. Kutte ut sukker. Lage all mat, selv. At jeg satt hele tiden mens jeg laget maten, -for jeg klarte ikke å stå oppreist noe mer. At det føltes som om kroppen var helt utladet, – og at det kunne ta slutt når som helst. Ikke fordi jeg ville, – men fordi den ville. Jeg kjente kreftene ebbe ut av meg. Hvordan alt ble verre og verre, – for hver dag som gikk. Og at, ja. Jeg var psykisk frisk. Velsignet med et godt humør. Jeg hadde venner. Jeg ble ikke mobbet. Jeg hadde til og med kjæreste, -og fått hus. Alt var bra. Bare ikke kroppen min.
Og derfor var jeg her.
«Men du klarte å sminke deg i dag, da …». Sa han.
Det var det han sa.