Jeg er jo ganske opptatt av å komme i 5D for tiden, – og jeg kan ikke unngå å tenke at det nok, for kristne, kan sammenliknes med at man så gjerne vil komme (eller kvalifisere. Vi får kalle en spade for en spade) til himmelen. Men så har jeg begynt å ljuge så. Og det får meg til å tenke.
Altså. Det er jo ikke ljuging-ljuging. Og det er virkelig ikke for min skyld. Det er for stemningas skyld. Andres skyld. For å unngå drama. Folk tåler rett og slett ikke så mye lenger. Så jeg skåner dem. Og jeg skåner meg. Om jeg skal være helt ærlig, som jeg alltid tilstreber å være (foruten ljugingen), så er det antakelig 50-50 her. Med hensyn til inntjening. De tjener (minst) like mye på det, som jeg. Feltet vårt, da, tjener på det. Igjen, det er dette med stemning. Bra stemning. Dårlig stemning. Hva vil man ha. Eller, like viktig. Man vil jo at andre skal ha det bra. Så dette er ikke bare en ha-ting. Det er en gi-ting. Når sant skal sies (og sånt tilstreber jeg jo).
Og nei. Jeg lyver ikke for meg selv. Men selvfølgelig. Det har aldri lønnet seg å være så ærlig. Og enda har jeg drevet med det, snart halve livet. Men ikke alltid. Det er ikke alltid jeg har hatt dette privilegiet. Slik som for eksempel da jeg var alenemor, og en nokså ubemidlet en også. Da kunne det hende at jeg måtte dra alenemor-kortet, fremfor visa-kortet. Det legger jeg ikke skjul på. Jeg har til og med skrevet tekster om det. I alle fall om da jeg ikke lå meg til ny asfalt, men det var ikke langt unna. Noen ganger må man gjøre det som trengs. Men det må aldri gå utover andre. Og i tilfellet med arbeidskarene, vil jeg si det gikk minst utover dem (det er mulig Skien kommune ble rammet, men det er jeg sikker på at er foreldet nå).
Så har man frisyrene. Hva skal man si når tante Babe har fått lilla hår hos frisøren? Man sier at det er kult. For det er jo det. Det er ikke noe jeg ville hatt (jeg ville, mer, gått med hatt), men jeg kan gå med på at det er kult. Sprøtt. Sjukt av frisøren. Og gjøre slikt mot gamle damer. Men det er jo også litt kult på en måte. Bybildet, og teselskapene, blir utvilsomt mer fargerike. Og man lyver jo ikke. Man sier ikke at det er pent. Man finner noe midt imellom. Noe man kan gå med på. Uten at man går helt på kompromiss med seg selv (og uten at hun begynner å grine. Vi kan jo ikke ha det sånn).
Med andre ord. Vi vet at hvite løgner tjener et større formål. Selv om vi føler oss litt skitne og rampete idet vi gjør det. Det er jo oss det er synd på. Som må ljuge.
Og nei. Det er ikke 5G. Jeg vil si, det er så langt unna 5G som en kan komme. Det er d. En D. 5D. Om jeg skal sitere min gode venn Aeron, så kan det sammenliknes med radiostasjoner. Det handler om hvilken stasjon, eller i dette tilfellet; frekvens, du er stilt inn på. De andre kanalene er der jo, og noen ganger tuner du kanskje inn på dem. De er der, side om side. Åpenbart. Men du hører ikke de andre stasjonene, så lenge du er tunet inn på denne ene. Og så er det en stasjon, in particular, som er veldig deilig. Ifølge kjennerne. Og alle kan komme dit (ikke helt ulikt «alle skal få»). Og alle vil komme dit. Men det er ikke sikkert det skjer i dette livet (mer enn det, toucher vi ikke innpå nå. Vi skal ikke skremme folk heller). I alle fall handler det om hvilken frekvens du kalibrerer på. Er du negativ, redd og trist, vil frekvensen din være lav. Og om jeg har forstått det riktig; energifeltet ditt likeså. Auraen, til og med. Er du derimot (og dette kan man øve på) glad, lykkelig og optimistisk. Løsningsorientert. Om så livet gir deg sitroner. Så vil frekvensen din være høy. Og da er det store sjanser for at du popper innom 5D. I tide og utide. Men altså ikke så ofte i utider-utider.
Det er mye å lære om dette. Det er spennende. Og det skjer mange gode saker der. Det er litt som å dra på en god fest. Når energien er i taket. Samtalene er interessante. Og horisonten utvides. Poenget mitt er, oppi alt dette, at jeg er redd for denne ljugingen. Veien til 5D kjennetegnes nemlig av autentisitet, lite blokader og stress. Og hvor autentisk er man, egentlig, om man hvit-ljuger? Jeg vet ikke. Jeg bare stiller spørsmålet. Du vil ikke bli noe klokere her.
Jeg skal gi deg et nytt eksempel. Ungene. Vi har mange dyr. Og vi ser for oss et utenlandsopphold. Så hva som skjer, er følgende;
Jeg går på finn.no. Ikke i skjul selvfølgelig. Ungene er enig i at hamsteren byr på litt problemer, med tanke på at vi har katt (og det er noe med det hamsterhjulet …). Vi hyler og skriker når noen har glemt å lukke dørene and soforth (hamsteren lever for øvrig, og enn så lenge, i beste velgående. Det vil si. Det har dødd en. Vi hadde to, men nå har vi en. Men det er ikke katten sin skyld at den forrige døde. Det er utelukkende Hamster 1. sitt hjerte. Jeg vil si, i utgangspunktet. Men hvem vet hvilke andre faktorer som kan ha spilt inn). Uansett. Jeg får ut annonsen. En dame svarer. Og vi avtaler treff. Men da går ungen i fistel. Han blir emosjonell. Gråter. Og ser ikke for seg at han klarer å gi fra seg hamsteren likevel. Jeg som sitter med ubearbeidede minner (alt bør vel ikke være traumer) fra da vi måtte tvangs-gi-bort- kaninen-vår da jeg var liten, får panikk. Jeg blir upedagogisk og foreslår en biltur for å «tenke over saken og få puste litt» … «og kanskje vi kan stikke innom leketøysbutikken og kjøpe en leke». Som åpenbart var upedagogisk og umodent, – og jeg ble like sjokkert som ungen min. Som da utbrøt; «Mamma! Tror du du kan kjøpe meg glad?!! Det var brutalt og jeg skammet meg, – og unnskyldte meg med at jeg nok glemte meg litt. At jeg liksom bare tenkte at det hadde vært en koselig ting å gjøre «oppi alt». Som åpenbart var en løgn. Det var ljug-ljug. Jeg handlet irrasjonelt og kjente hvordan panikken hadde økt da jeg så hvordan yngstemann hikstet og klokken nærmet seg seksten. Tiden for avretting. Henging. Og avhenting. Så hva gjør man? Man må finne på noe. Man kan jo ikke si Sannheten. At vi nå angrer oss. Når hennes unge sikkert har gledet seg i dagevis (og jeg vet hun ville sagt det). Og man ser for seg, vividly, hvordan de fleste, 99,9 for å være eksakt, ikke tåler sannheten. Og aldri når det gjelder ungen sin. Man ser videre for seg vurderingen og rangeringen på finn. Jeg ville fått stryk-karakter, stjernekast 1, – og ville kanskje aldri få solgt noe igjen. Så jeg skriver;
«Hei! Her har det utenkelige skjedd! Hamsteren har dødd! Beklager så veldig mye!! Håper dere finner en annen fin hamster, snart». Hjerte.
Så kommer karma og tar meg (man vikler seg inn i løgner) og hun skriver;
«Ånei, dette var dessverre fordi vi hadde gledet oss så. Kan vi hvert fall få buret?».
Eller. Karma burde egentlig ta henne. Du kan ikke spørre om å få den dødes klær, rett etterpå liksom. Selv om du vet hun hadde fine kjoler. Det blir ikke helt likt. Men likt litt, blir det. Min dårlige samvittighet slapp i det minste taket, -og jeg skrev;
«Dessverre. Vi kommer nok til å få en hamster på et senere tidspunkt. Så vi må dessverre beholde buret». Hjerte.
Jeg vil jo være pure heart. Men det er ikke alltid så lett. Det er tøffe tider. Folk har dårlig økonomi. Og det er få skrupler. Og skal man overleve, må man noen ganger kaste ball. Men jeg bekjenner i det minste mine synder til Dere.
