Det var forrige søndag. Jeg sier i hvert fall forrige, fordi det høres så mye finere ut enn «søndagen som var». Men strengt tatt, var det søndagen som var.
Jeg tok den faste «avisrunden». Jeg skriver avis (og runden) i anførselstegn fordi det er jo ikke aviser i det hele tatt*. Det var x-twitter, det var Pams astrologi, – og det var Face(it)B(r)ook. Jeg innser i det samme jeg skriver dette foregående, at dette lett kan klippelimes inn på «Antivaksere og deres nyhetskanaler» og slik sett være til stor glede for dem. Men når sant skal sies er det få mennesker foruten dem, jeg tenker det kan være nyttig å glede. Men nok snikk-snakk. Til sist, søndagen som var, kom jeg over en tekst. Det var ikke mange linjene jeg leste, før det gikk en støkk i meg.
«Fordi jeg er født i 1981, er det i år min tur. Om en uke begynner jeg i ny jobb, enten jeg vil eller ei».
Hva, tenkte jeg! Hva har skjedd? Ånei, Guro. Jeg leste videre.
«Uten å bli spurt om jeg ønsker, har jeg måttet signere en 10-årskontrakt. Jeg har blitt fortalt siden jeg ble født, at sånn bare er det. I min nye hverdag venter det meg: Åpent kontorlandskap med 27 kollegaer. Det eneste vi har til felles er at vi er født samme år. 80% av arbeidsoppgavene gir ingen mening for meg. Jeg fungerer best når jeg får jobbe med hendene mine, være i bevegelse og være kreativ, men denne jobben skal i hovedsak utføres på skjerm. På fritiden prøver jeg å unngå skjerm, men jeg er pålagt å ta med arbeidet hjem, så det er ikke så enkelt. Stiller jeg kritiske spørsmål, blir jeg enten ignorert eller bedt om å ikke stille spørsmål. Opponerer jeg, får jeg først en advarsel, deretter nedsatt lønn».
Dype pust. Tankene for gjennom hodet mitt. Så leste jeg videre.
«Jeg må be om lov til å gå på do. I lunsjpausen ser vi på gårsdagens Dagsrevyen. Aller helst vil jeg bare spise maten min i stillheten. Eller bli bedre kjent med kollegaer. Jeg har ingen rett til sykemelding. Viser jeg tegn til arbeidsvegring, kan jeg bli sett på som en arbeidsvegrer som må fikses. At det kanskje er arbeidsplassen det er noe galt med, tas ikke opp til vurdering. Blir jeg utilpass og urolig, blir jeg sendt til bedriftshelsetjenesten, får en diagnose og kanskje medisiner. Problem løst!»
Fantastisk, tenkte jeg. Fantastisk! Snakk om å få budskapet frem! Tidenes virkemiddel! Hurra! De kjede-brevene altså! SÅ genialt!
Jeg var så oppskjørtet og oppglødd at jeg ikke for et sekund nølte, vurderte eller re-vurderte hvorvidt jeg skulle dele den videre. Så, jeg gjorde plikten min. Kjente gleden over å kunne få være en del av noe utrolig flott. Kunst, nærmest! Før jeg, i ekte kjedebrev-stil, kopierte teksten i sin helhet, endret «1981» til «1983» åpenbart, – og trykket publiser.
Snakk om å kjempe for barna! Snakk om metode for virkelig å belyse hvordan det er å være elev, dag ut og dag inn. Hvilken genistrek, for å få flere til å reflektere over hverdagen til barna våre. Livene deres. År, etter år, etter år. Jeg vil si, de beste årene av livene deres, antakeligvis. Det som en gang var en magisk, hellig, skjermet og isolert liten verden. Og stor verden. Selve barndommen! Nå derimot, var den ikke mye hellig og isolert lenger. Vi voksne hadde ikke bare kikket inn nøkkelhullet. Vi hadde slått ut døren, revet ned veggene og satt opp overvåkningskameraer!
Og de fikk ikke engang gå på do! Denne, for mange, uvesentlige detaljen, men som sier så grusomt mye. Som jeg, personlig, har snakket om i videoer før. Retten til å gå på do, for God’s sake! Er det vi snakker om her. Og så veldig mye annet. Da ungene mine fortalte meg at de ikke bare måtte spørre om å gå på do (også vi måtte det. Men det var selvsagt kun en formalitet. En hyggelig en, sådan. Men jeg kan love at det aldri ville falt frøken Elisabeth inn å nekte oss det), men at de fikk nei til svar oftere enn ja, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Og mer enn sint, ble jeg trist. Uendelig, uendelig trist.
Konsekvent nekter jeg, når jeg uttaler meg, å konstatere det åpenbare. At det finnes kloke lærere. Og lærere som lar barna gå på do. Det gidder jeg ikke. For jeg antar at jeg snakker (snakke-skriver, om noen vil rette på meg) med voksne mennesker her. Og ærlig talt, mennesker! Ærlig talt!
Jeg ble så rystet, kvalm og provosert etter å ha lest teksten i sin helhet. Tenkte på hva i all verdens riker og dager vi har gjort. For det er også meg. Også jeg har vært en del av det. Fullstendig bevisstløs. Vel, kanskje ikke helt og fullstendig. Litt kred, vil jeg gi meg selv. Det var da jeg som fjortenåring så skolesystemet rundt meg, at jeg bestemte meg for å bli lærer. Jeg ville bevise overfor meg selv, og verden, at det kunne være annerledes. Og annerledes ble det, med meg. Det ble ikke fullt så rigid og det ble mye latter. Men systemet, reglene og rammene sugde til slutt livsenergien ut av meg. Det å se dem var det vi fikk gjort minst. Og det å se barn. Høre dem. Lære av dem. Se dem utfolde seg. I sitt naturlige miljø. Er noe av det vakreste jeg vet. Minst fikk jeg gjort det på jobben. Og det preget meg. Men takk for alt jeg fikk se. Slik at jeg så. Det var en mening i det og. En langt ifra ubetydelig en.
Men ja. Jeg var så utmattet og trist, men også håpefull om fremtiden. Om endringen, -at jeg brydde meg null, niks og nada om hvilke kommentarer som eventuelt ville komme. Stryk eventuelt. De ville komme. Alle mener noe om skole. De aller fleste mener sterkt om skole. Men jeg var fylt med fred, -og satt på episoden med Pam og Veda, hvor de tok for seg genistreken vann. Så plutselig, pep det borti hjørnet. Meldingen startet med «Jeg tror det er Guro …». Der og da visste jeg det. Jeg har aldri hatt så mange svette-emojier i ansiktet i virkeligheten. Årets plagiat går dermed til meg. Årets tekst, rett og slett, går til fantastiske Guro Høgberg.
Takk, Guro. Og beklager at jeg stjal teksten din (svette-emoji).
P.S. For deres informasjon, har Guro Høgberg godkjent omtalen, samt plagiatet, her i dag.
P.P.S. Jeg hadde ikke tenkt å ta for meg de ti bud, men hvem vet
*Jeg har blitt avholdsmann ^. Jeg har ikke rørt en avis siden 2021. Men det er klart. Jeg følger fortsatt med på hva som rører seg i miljøet. Jeg oppdaterer meg på hvor giftig det er. Hvor mange penger jeg har spart. Og hvor bra det har vært for helsen min.
^ Jeg nekter konsekvent å si «avholdskvinne». Det er ikke det som er feminisme for meg. Akkurat som det å sette «kvinne» bakerst i noen ord skulle stagge oss. Glem feminisme. Glem kvinnekamp. Det er bevisstgjøring. Break New Ground. Og det klarer vi helt fint selv. Jeg har sett gjennom alt sammen. Og det høres selvsagt ikke bra ut for en dame å si «avholdsmann», men likevel kommer jeg til å si det igjen. Og igjen. Og igjen.
Denne teksten stod også på trykk i Steigan, – og kan leses her; Du skal ikke stjele! – steigan.no