Da ble det drag og fosterstilling da. Det var jo ikke helt åpenlyst selvfølgelig. Det er rart hvor livet tar en, og det er kanskje godt at man ikke vet på forhånd. Samtidig er det en trøst å se at dette med at vi mennesker er så fleksible, faktisk stemmer. Og i det hele tatt overveie en date i denne tilstanden, er selvsagt spesielt. Selv jeg blir sjokkert. På vegne av meg selv. Men så er jeg plutselig ikke helt sikker. I grunnen dras jeg mellom det å bli fullstendig imponert, og særdeles bekymret. Jeg innser at dette er kontroversielt, selv blant mine nærmeste som kjenner meg godt. Likevel, når jeg har bestemt meg for noe, så blir det gjerne slik. Ingenting kan stoppe meg. Er det liv, er det håp.
Det kan høres i overkant dramatisk ut. Som om det stod om liv og død. Men det gjør det på sett og vis og. Det handler i alle fall om livet mitt. Jeg vil ha en helvetes mann!! Hvor vanskelig kan det være? Jeg skal ihvertfall ikke la en hersens ryggprolaps komme i veien for prosjektet mitt. Ei heller sakne prosessen. Det er bare å brette opp ermene, og fortsette drittarbeidet. Vi er ikke i mål ennå.
Noen dater har nok røket allerede. Det har jeg måttet innse. De første månedene var jeg nær sagt i sjokk. Jeg hadde i det store og hele mistet evnen til å gå, og livet ble dramatisk endret fra en dag til den neste. Når sant skal sies, ble Tinder rett glemt. Smertene skulle man venne seg til. Man skulle sprenge grenser. Man skulle rett og slett få satt seg selv på prøve. Det var på mange måter som å få et nytt familiemedlem. De første ukene gikk med til å etablere en dynamikk oss imellom. Dessuten måtte vi alle komme til en felles forståelse over at nå var vi ikke lenger tre, men fire. Det var jeg, ungene. Og ryggen.
På et tidspunkt bestemte jeg meg imidlertid. Det var på tide å kaste seg ut i leken igjen. Ryggen kom ikke til å bli bra med det første, så hvorfor ikke bruke ventetiden godt? Så jeg sveipet. Fy søren, som jeg sveipet. Mest til venstre selvfølgelig, og noen få ganger til høyre.
Og da dukket han opp.
Det tok meg ikke mer enn fire sekunder å bestemme meg. Så fort jeg hadde lest profilteksten, visste jeg umiddelbart hvilke vei han skulle. Og det ble ikke bare et nja- høyresveip. Det ble et umåtelig-sikker- høyresveip. Det var et slikt høyre- sveip, hvor du plutselig ble redd for at fingeren ikke skulle lystre. Så du nistirret på den lange, tynne, og prentet inn følgende beskjed til hjernen; Denne fingeren skal nå gå til høyre, vet du, hjerne. Den skal sveipe foorsiiiiktig til høyre, nå. Ikke til venstre, nei. Ikke spolere sjansene nå. Kun til HØYRE, hjerne. Heldigvis klarte den det.
Og jammen ble det match.
Vi så oss nødt til å vente til jul og nyttår var overstått, men nå er dagen endelig her. Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg slik til en date. Jeg er nesten nervøs fordi jeg ikke er nervøs. Burde jeg ikke være det? Nå er jeg ikke nevneverdig plaget av nervøsitet i utgangspunktet, men dette føles viktigere. Dette er annerledes. Dette er helt annerledes. Nå gleder jeg meg bare. Ingenting ved dette føles som et ork. Ingenting føles anstrengende. Dessuten anser jeg ham knapt nok som en fremmed. Fra jeg så ham på bildene, aller første gang, var det noe ved han som føltes så gjenkjennelig. Ja, sånn ja, tenkte jeg den gangen. Der var det noe. Han vekket noe i meg. Det var som om noe røk inni kroppen. Han føltes så naturlig. Helt selvskreven. Som klisjeen sier; det var som om jeg kjente ham allerede. Jeg var dus fra første sekund. Øynene hans. Hvordan alt var satt sammen. Ordene. Blikket. Selv over en dataskjerm, kjente jeg det.
Selv med mils avstand, kjente jeg det.
Da kan ikke en fattig rygg hindre meg. Smertene har vært ubarmhjertige så lenge, at overlevelsen nå beror på noen grønne og gule piller. Jeg som aldri har tatt mye av verken det ene eller det andre, skjønte fort at gamle prinsipper måtte vike. De siste ukene har jeg poppet piller som en misbruker, minus den festlige rusen. En pille for å orke å gå på do. En pille for å dra opp.
Pulveret der inne, har utelukkende gått til smertelindring, og heller ikke det har gått kjempebra. Til syvende og sist er det pusten som får meg gjennom det. Og menneskets ukuelige natur. Jeg kunne slukt hele pilleglasset, uten at det tok brodden av smertene, og jeg har da også latt det være. På de dagene jeg derimot ikke har hatt barna, har jeg tillatt meg litt mer. Pillene gir som sagt ikke store effekten, så ikke døm et menneske for at man blir en smule desperat.
Jeg har funnet min egen kur. Stikk i strid med sunn fornuft, selvfølgelig. Jeg har begynt å drikke. Vel, så ille er det kanskje ikke. Men jo, i grunn. Slik har det blitt. Jeg har tydd til flaska! Det har fort blitt et glass, eller to (eller tre) på de verste dagene. Det innrømmer jeg. På barnefri dager, vel og merke. Og på date- night.
Så her ligger jeg. Og popper vin og piller. I kjole, i fosterstilling. Det er muligens et makabert syn, om du ikke kjenner alle detaljene. Så her kommer de.
Er det virkelig SÅ viktig å treffe noen, spør du kanskje. Er det så essensielt å få seg kjæreste? Er det egentlig en menneskerett?! Har du ikke nok? Trenger du så fryktelig desperat en mann? Klarer du deg ikke alene? Nei, nei, nei. Absolutt ikke. Da har du misforstått fullstendig.
Det er viktig å finne den store kjærligheten. Det skal jeg innrømme. DET er viktig. Jeg har vært så heldig og fått vært borti noe sånt før, og etter det, blir du aldri deg selv igjen. Du blir som en adrenalinjunkie, på jakt etter neste high. Du kan ikke slå deg til ro med noe mindre enn spektakulært. Det er det store som gjelder. Ingen rusletur i skogen her. Du vil kaste deg utfor klippene! Sveve med armer og ben. Kjenne adrenalinrushet skylle gjennom deg. Du vil stoppe å puste. Du vil kjenne at du lever. Du vil elske med hvert åndedrag.
Og du vil at det skal vare. Du vil ikke bare ha forelskelse og lidenskap. Du vil ikke bare bli betatt. Du vil ha den Store. Den store, mektige kjærligheten. Den store, som endrer alt.
Du vet at den finnes der et sted, så du slutter aldri å lete.
Da blir det slik da. Da blir det fosterstilling hele formiddagen. Du kalkulerer og porsjonerer ut kreftene. Du vet ikke om det blir klaff, men leggene skal være blankpolerte likevel. Om det så blir klaff, skal han uansett ikke se annen etasje, men du (får det) ryddet likevel. Du vasker håret, tar hårkur. Sittende på huk i dusjen, fordi du ikke klarer å stå oppreist. Du steller neglene. Tar på neglelakk. Denne seansen foregår i sofa, åpenlyst i fosterstilling. Du tar på kjole, selv om du er overbevist om at du ikke vil klare å få den på. Men ved Guds hjelp, får du den på allikevel.
I det neste befinner du deg flatt på gulvet, i en blekksprut- liknende stilling. Kun for å få på nylonstrømpene under. Også ler du. Du ler fordi du er spinn spekke gæren. Andre hadde betalt klekkelige summer, for å komme seg ut av en lignende knipe. Men du har gjort dette frivillig, og du lurer til dels på om du har mistet forstanden fullstendig. Men så minner du deg selv på denne Betlehem- stjerna, og da stiger motivasjonen ytterligere. Så skrur du opp volumet på musikken, for mobilen ligger heldigvis flatt der med deg. Og da ler du. Og så synger du. Med de siste kreftene du har.
Den timen.
Du er ferdig stellet for date, klokken ett. Daten ankommer klokken 7. Du rekker mye musikk på den tiden. Mange lag med neglelakk, og. Alt skjer i fosterstilling. Det er den eneste måten. Alt annet er tortur. Og så bruker du opp alle putene i sofaen, men sparer to til ham. En til rygg, og en for rumpa.
Det må jo bli bra.
Istad kom mamma/tante/søster/nær venninne innom. Ettersom hun ikke blir portrettert helt picture perfect her, så lar jeg det være et par alternativer å velge blant. Vel, hun kom innom, og ble muligens urolig. Det var da jeg sprellet som en reke med nylonstrømpene i hånden.
Jeg burde forsåvidt ha tenkt meg om, og gjort det på soverommet. Bak lukkede dører. Men musikken var nede, så det ble her. Som flesteparten av de andre besøkende, i disse rygg- tider, valset hun rett inn. Rett på reka. Jeg kjenner en viss takknemlighet for at det ikke var melkemannen som kom da. Det gjorde han altså ikke. Da er jeg redd leveranser for all fremtid hadde stoppet med det samme. Jeg kunne ha blitt svartelistet for livet. Sånt vil man ikke ha noe av. Hvertfall ikke når man ikke kan gå på butikken selv.
Sånn sett gikk det ganske greit. Det var en i den innerste kretsen (det kan man strengt tatt anse melkemannen også for å være nå, men la gå). Hun skvatt litt til, og trengte en god forklaring. Den gav jeg henne selvfølgelig, men da jeg stønnet og akket meg så, underveis i fremlegget, fikk hun et alvorlig drag. «Hvordan har du tenkt å gjennomføre en date, sånn der?», spurte hun meg.
Jeg så meg nødt til å fortelle om min lille heksebrygg, som befant seg inni flasken, der ute på kjøkkenet, men hun ble ikke videre begeistret. Så som den gode, fortrolige hun er, ringte hun legevakten. Forut for heksebryggen hadde jeg selvsagt gjort noe research selv, i dette minefeltet medikamentbruk i datingtider. Men ettersom studiet bestod av lommelegen og kvinneguiden i skjønn forening, falt det ikke i helt god jord hos min venn. Hun var tydelig på at hun ønsket en profesjonells uttalelse, og dro opp telefonen.
Det er definitivt en samtale du aldri tror du skal ta. Neppe en samtale du tror du skal være vitne til heller. Det finnes ingen helt god måte å spørre om dette på. Dette med å mikse piller og vin, til helsepersonell. Nevner du eventet «dating» oppi det hele, kan det nok vekke harme og avsky hos enkelte. Eventuelt fornektelse, og en viss apati.
Vår mottaker på legevakten ble nok såpass perpleks av spørsmålet, at alt hun fikk frem var at det ikke var «å anbefale». Datingen kommenterte hun visst ikke, men hun sa at jeg ikke burde «drikke så mye» . Det passet hun på å si, og det syns jeg var fornuftig. Første date, tatt i betraktning, er det mange gode grunner til det. Og det er klart. Dit vil man ikke. Jeg vil bare holde smertene unna. Det er jo ikke gitt at han syns gauling og ramaskrik er sexy. Jeg tenker det er best å ikke ta noen sjanser.
Med piller og vin, mer eller mindre på resept, skåler jeg med god samvittighet. Klokken 3 gikk min allierte, slik at jeg skulle få tid til å sminke meg. Det har jeg gjort i to timer nå, og i de to gjenværende, skal jeg spise nøtter og «pumpe meg opp» med musikk. Sette stemningen. Kjenne at jeg lever.
Det er klart. Med to timer til rådighet nedi sminkepungen, blir det fort fargerikt. Og jeg har ikke sett mye sol de siste månedene heller. Så med porselenshvit hud, dro jeg på litt rødt. Litt rødt her. Litt rødt der. Det ble antakelig vel mye rødt, så jeg prøvde å dra av litt også. Men det satt seg liksom fast. Det er ikke så mye glød der i utgangspunktet nå, så fargen bare stivnet nedi porene.
Deretter kjørte jeg på med litt bryn, må vite. Litt for mørke, ser jeg, så jeg skal senke belysningen når han kommer. Dessuten er det så lenge siden jeg har hatt slike «smoky eyes», og med all tiden jeg hadde, så ble det jo det.
Håret er rettet, og jeg har svære, kule øredobber og. Det er godt å få brukt det. Ringer og armbånd. Jeg glitrer nærmest, syns jeg. Kanskje ikke jeg, men alt jeg har på meg hvertfall. Glitter og skimmer er det. I hele sofaen. Såpass må det være. Det er tross alt date- night.
Jeg fikk litt noia istad. Jeg var på badet, og så meg selv i speilet. Da var det jeg som skvatt litt til. Jeg så knapt hvem det var. Jeg har ikke opprettholdt de store sminkerutinene de siste månedene, og nå var det plutselig litt drag- night også. Men de er jo veldig sensuelle da, så nå er jeg i grunn helt komfortabel med det. Det krevde bare litt tilvenning. Som med alt annet.
Det ble sånn pupper og. Det syns jeg var viktig. Behå uten innhold. Smertene har gjort meg så tynn. Både pupper og lår har de tatt med seg. Men med kjole på utsiden av behåen, er det jo ingen som ser at den er tom. Det viktigste er at det ser bra ut.
Da er det bare å skru opp musikken og forberede seg. Jeg gleder meg skikkelig nå. Jeg tror det blir bra. Uansett har jeg hvertfall fått på meg kjole igjen, og det føles jo godt. Dessuten gleder jeg meg skikkelig til indisk. Han skal ta det med på veien. Jeg fikk litt panikk da den lokale indiske sa at de ikke kjørte ut mat lenger, men han vet jo at jeg ikke kan gå, så han tok det helt fint. Han sa til meg at det skulle » bare mangle». At det var en ære for ham å gjøre det. Det var jo pent. Ja, for jeg har sagt at jeg ikke kan gå. Og at jeg ikke kan sitte. Og ikke kan stå. For øyeblikket, sa jeg. Jeg unnlot å si at det har vart i tre måneder nå. Da hadde han kanskje fått noia, han og. Jeg sa jeg hadde fått en liten låsning, jeg. Det er jo ikke fullstendig løgn heller. Det er derfor vi falt for hjemmedate- konseptet også. Det hadde blitt rart om han skulle båret meg inn på restaurant liksom.
Da er det bedre med drag i fosterstilling, tenker jeg.