Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det tok noen timer å fordøye inntrykkene, men nå har jeg endelig klart å komme meg i seng. Det spørs likevel om søvnen banker på døra med det første. Kroppen dirrer fortsatt, og tankene raser i hodet.
Hva skjedde nå egentlig?
La oss spole litt tilbake.
Han kom som avtalt klokken 7. Det vil si, han ringte faktisk først. Jeg stusset litt over tidspunktet, ettersom det, etter sigende, var litt for tidlig å spørre om vei- direktiver da. E18 hadde jeg i grunn tatt for gitt at han fant. Det hadde han også gjort. Han var på vei, sa han. I rute sådan. Han fremstod likevel litt hektisk. Kanskje litt nervøs. Etter det jeg bare kunne oppfatte som verbale omveier, kom omsider spørsmålet. Hvor høy var jeg. Han ville vite hvor høy jeg var. Umiddelbart forestilte jeg meg hvordan han hadde engstet seg for dette, sittende der i bilen, lovlig sent, og jeg kunne ikke annet enn å le. Det var kanskje ikke reaksjonen han hadde ventet seg, men da han fikk summet seg, begynte han å le han og.
Da jeg la på, kunne jeg ikke la være å smile. Det var noe innmari søtt over spørsmålet han nettopp hadde stilt. Det sa vel egentlig alt. Enkelte ville nok ha ment det motsatte. At det grenset til frekt, til og med, å stille spørsmål som på sett og vis hadde med utseendet mitt å gjøre, så nært opptil daten. Hadde han ikke bestemt seg kanskje? Hadde han fått kalde føtter? Syntes han at jeg virket lang, tynn og skranglete? Var det sånn? Kanskje han hadde mest lyst til å snu 180 grader?
Dritten.
Men nei. Jeg tenkte ikke noe av det. Jeg syntes det var umåtelig sjarmerende at han bekymret seg. At en voksen mann satt i en bil, på E18 et sted, og nærmest engstet seg før vi skulle treffes. At jeg kunne bringe en mann ut av fatning. En voksen mann, ikke mindre. Han engstet seg for centimetere og desimetere, rett før vi skulle ses. Attpåtil hadde han engstet seg så mye, at han hadde sett det helt nødvendig å ringe om det. Han hadde antakelig uroet seg slik, at han ikke tenkte nevneverdig over hvordan det fremstod. Hvor banalt, og vilt, det faktisk virket. Dessuten hadde han nok ikke tenkt på at dette kanskje avslørte mer enn han hadde regnet med. Om han noen gang hadde håpet på noe i nærheten av et badboy- image nå, ville han nok få problemer. Sannsynligvis hadde han heller ikke tenkt på, hva han eventuelt skulle svare, om jeg nettopp hadde bekreftet hans verste frykt.
«Jeg er faktisk 1.90 jeg. Vi er nok litt høye i slekta, vi. Det går langt tilbake. Det er på morssiden, det da. Men, finner du frem, tror du? «.
Det var fryktelig fristende å svare han slik. Det var så vidt jeg klarte å la være. Men jeg bet det i meg, og prøvde å ta han spørsmålet hans alvorlig. Gjøre opp for at jeg hadde ledd, helt først. Jeg informerte ham derfor om mine 173 centimetere, fra topp til bunn, og han virket beroliget med det samme.
Han brukte litt tid der ute i bilen, og jeg lurte på om han kanskje kom til å kjøre igjen. Men så kom jeg på at vi hadde endret kjøkken til spansk, og dermed at hele bilen hans var full av tapas- retter. Plutselig så jeg han. Bak en stabel av hvite isopor- bokser. De var stablet oppå hverandre som et tårn, og jeg skimtet så vidt noe mørkt hår stikke opp der bak. Og jeg så at han hadde pyntet seg. Det var en mørk, flott ullfrakk. Pen bukse. Og striglet hår. Alt dette har han gjort for meg, tenkte jeg, og fiklet litt ekstra med øredobben.
Ansiktet lyste opp, og han sa hei. Gikk mot meg, med alle isopor- boksene, og mente han hadde full kontroll. Jeg reiste meg opp fra kne- stående, og gav ham en klem. Litt hektisk ble plutselig også jeg, og jeg strenet ut på kjøkkenet. Rettet meg opp så godt jeg kunne, og med en toppfart jeg ikke hadde hatt på flere måneder. Vinen hadde hatt god effekt, og jeg merket at jeg lo litt for høyt da han sa noe morsomt, men jeg tok meg i det, og jekket meg ned. Etter at alle boksene var spredt utover kjøkkenbenken, snudde jeg meg mot han. Han stod i døråpningen inn til kjøkkenet, og ble plutselig helt stille. Blikket mitt ble sugd inn i hans, og jeg hadde ikke noe å si jeg heller.
Det føltes som om alt stoppet opp, det virket som en halv evighet.
Om blikk kunne drepe, heter det. Men hva er det motsatte?
Hva er den absolutte motsetning?
Jeg kjente hvordan varmen spredte seg med lynets hastighet der inne. I alle kroppens krinkler og kroker. Jeg ba til høyere makter om at varmen ikke syntes for godt på utsiden, og følte meg nærmest som en skolejente. Hadde jeg holdt blikket for lenge? Men hvordan så vel ikke han på meg! Det føltes som han hørte hvordan hjertet mitt slo. At det ikke var klokka på veggen vi hørte, men hjertet mitt som lå der på benken, blant oster og scampier. Hørte han det, tro? Hørte han det? Hadde jeg sagt noe høyt? Hørte han hva jeg tenkte? Så han det? Var jeg så tydelig? Var det så tydelig? Og hva var det der for et blikk?
Det er ikke ofte jeg mister fatningen, men dette må ha vært det nærmeste jeg noen gang har kommet. Det føltes som om en eller annen stod og slo meg i hodet, for å prøve og vekke meg. Få meg ut av transen. Nå var det ikke bare én lenger, heller. Det var en hel gjeng som stod der på siden. Sparket og slo. De var umulig å overse, men jeg ignorerte de likevel. Iherdig prøvde de å redde stoltheten min, dekke meg til. Men jeg ville ikke høre.
Jeg klarte ikke.
Jeg kunne ikke.
Det er vanskelig å si hvor lenge vi stod slik. Det kan ha vært noen sekunder, men det føltes som å løpe naken rundt skolen 50 ganger. Når du går i sjette klasse. Alle hadde sett alt. Heldigvis lød det plutselig et snøras fra taket, og jeg ble gjenforent med bakkekontakten, og fant på noe å si.
Hendene er fortsatt klamme, og pusten er anstrengt. Jeg har vridd og vendt meg så voldsomt, at lakenet har blitt helt rynkete. Bena er spinn ville, så jeg har måttet snu meg opp ned. Hodet er i fotenden, og føttene er på puta. Hele tiden presser jeg bena inn sengegavlen. Helst vil jeg ha hele sengegavlen inn i veggen, kjenner jeg. Kanskje det hadde gått over da. Ryggen får svi, men det er umulig å la det være. Det er det eneste som hjelper for urolige ben. På folkemunne kaller vi det «sprellings», venninnen min og jeg. Når vi får sprellings, er det motstand som gjelder. Hardt mot hardt. Vi får det ganske ofte, begge to. Særlig om man har gått mye, og er sliten i bena.
Vi får det alltid i London.
Jeg tror aldri jeg har fått det etter en date før.
Det er umulig. Jeg kan like gjerne gi det opp. Jeg er fullstendig utslitt, men kroppen er på fest. Alt skjer i den samtidig. Det er diskolys og høy musikk. Det er kramper, spasmer og tanker på kryss og på tvers. Et eneste rumladus. Og tankene er ikke lave de heller. De bare roper det ut.
Tenk, hvor pen han vil se ut i dress da!!!
Tenk, hvor flott dere skal gjøre det. Bryllupsreisen må vare i ti dager, minst!!!
Du kommer til å elske ham for alltid!!!
Du kommer til å være forelsket for alltid!!!
Om du får han der, kommer du til å gjøre ham uforskammet lykkelig!!!
Dere kommer til å bli det lykkeligste paret verden har sett!!!
Jeg vil så gjerne sove. Jeg blir rent utmattet av alle tankene. Alle bildene.
Han med baby. Kyssende. Syngende. Trøstende.
Han som skrur på bilen. Med oljekanne og verktøykasse.
Han med lyspære. Høyt oppe i stigen.
Han på utsiden av butikker. Sliten, men tålmodig.
Han med gressklipper, i bar overkropp.
Meg liggende i solsengen, med solbriller og blad.
Han som kommer løpende mot meg, og plutselig ligger der med meg. Kysser meg så mye, at jeg til slutt må putte bladet ned.
Han som lager middag.
Han som rydder av.
Kyssende. Kjælende.
Oss i par- middager.
Oss klinende på restaurant.
Heiende på fotballkamper. Barn, bonusbarn, barnebarn.
Oss på gamlehjemmet, på samme rom.
Fnisende. Glemmende. Kyssende.
Med kryssord og fotoalbum.
Når jeg tenker meg om, vil jeg helst sove en uke i strekk. Hvordan kan jeg stå opp i morgen, og i det hele tatt forsøke å ha en okey dag? En vanlig dag? Hvordan skal jeg klare å la livet nå få fortsette sin vante gang? Alt i morgen vil blekne i forhold til dette. Hvordan skal jeg klare og være meg selv igjen i morgen? Nærmest late som om ingenting har skjedd.
Når alt har skjedd.
Vi pratet som om vi hadde kjent hverandre alltid. Vi fniste og vi lo, og jeg kastet på håret annenhver gang. Jeg klarte ikke la være. Det skjedde av seg selv. Da jeg bet meg i leppen gjennom hele historien, var det game over. Han skjønte det. Han visste jeg var fortapt. Neste gang han kom fra badet, satte han seg derfor nærmere. Han satte seg ved siden av, men føltes så langt vekk. Rommet endret seg, det ble mindre, og alt jeg så var ham.
Det ble barndom. Ungdom. Skole og karakterer. Ingenting var kjedelig. Vi ville visst vite alt, begge to. Timene raste, og jeg ble redd han skulle se hvor sent det var blitt.
Han gjorde det omsider, og beklaget seg for å ha blitt så lenge. Helst ville jeg trygle ham om å bli, og binde ham fast. Men ettersom dette muligens ville skremt han, fant jeg på noe annet. Noe som mest sannsynlig ville lønne seg i lengden. Jeg beroliget han derfor om at lengden på kvelden var helt i orden. At det bare hadde vært koselig, at jeg kunne sove ut i morgen. Hele tiden måtte jeg imidlertid passe på at forsikringen ble gjort på laidback og avmålt måte. Det måtte ikke bli for tydelig hvor lite dumt jeg syns det hadde vært. Med kjøkken-episoden i bakhodet, følte jeg for å ha et par kort inntil brystet. De få som var igjen. For sikkerhets skyld.
Etter mange timer liggende på siden, hadde ryggen stivnet til. Så da jeg skulle følge han til døra, endte jeg fort i min sedvanlige stilling, på huk. Han bøyde seg ned for å gi meg en klem, men idet han trakk seg tilbake, ble han bare sittende på huk der, med meg. Ansiktet hans var centimetere unna mitt, og blikket sa alt.
Så jeg kysset ham.
Og han kysset meg.
Som han kysset meg.
A kiss to build a dream on, heter sangen. Det var akkurat sånn det var. Det var som å få begynnelsen og slutten samtidig. Det slo gnister rundt oss, og det var ren magi.
Det var savn, lengsel og forvirring
Det var begjær, kjærlighet og besluttsomhet
Det var fiolinspill rundt oss, folk stimlet til
og det begynte å regne og
Det var ikke lenger bare et kyss
Det var
kysset