Når man leter etter kjærligheten nokså offentlig … Nei, jeg er ikke med i «Julie søker kjæreste» på Viasat Gull, eller noe som helst sånt, men jeg skriver om det. Og i en slik utstrekning at kanskje DET, snart, er selve grunnen til at jeg ikke får snøret i bånn.
Eller. Jeg får i grunn `snøret i bånn`, men jeg får ikke snørt det helt inn, da. Om du skjønner hva jeg mener. Uansett. Når man leter etter kjærligheten såpass offentlig, som jeg gjør, så må man tåle at folk har meninger.
For det har de. Kanskje ikke bare meninger. Jeg tror de blir litt slitne, de også. Og det er jo ikke meningen. Jeg vil jo ikke at folk skal bli slitne bare fordi jeg er singel. La meg forklare. Jeg tror kjærlighet engasjerer. Rettelse. Jeg er ganske overbevist om at kjærlighet engasjerer. Det er universelt. Vi har alle opplevd det (hvis ikke, er det på tide! Get out- and live a little! (eller, Post Korona, da! Post Korona!)). Vi har våre erfaringer, våre fremgangsmåter og med alderen, -tror vi nok at vi sitter på en slags «oppskrift». Sannheten. Veien. The How To.
Ikke så sjelden, når jeg skriver tekster, så får jeg tilbakemeldinger på det. Aldri i noe kommentarfelt, selvfølgelig, men privat. Nordmenn flest, er ikke så glad i å snakke om kjærlighetslivet sitt. Jeg, derimot, er veldig glad i det (nå ler jeg litt, men det vet jo ikke dere). Uansett. Jeg, personlig, syns verken det er ydmykende, flaut eller rart at jeg er singel. Jeg syns heller ikke det er ydmykende, flaut eller rart å skrive om det. Ytre det. Jeg kunne stått ytterst på en båt, jeg. Med Leonardo i ryggen, riktignok, -og ropt ut i havgapet. «I`m the single`lest of the world!!» (så lenge jeg kunne ligget med han etterpå, da. Neida, jeg bare tuller. Jeg kunne ropt det. Helt uten å ligge. Tror jeg (det spørs, selvfølgelig, på hvor sjarmerende han var).
Men jo. Folk skriver en del om dette. Lurer nok på om de ikke kanskje må hjelpe Julie litt. Med å få snøret i bånn (stakkar. Hun kommer jo til å skrive om dette til hun kreperer, hun. Vi må kanskje si noe, eller?!). Og da ser det slik ut.
«Er det ikke bare useriøse folk på Tinder, a? Kanskje du burde prøve en annen kanal? Mer naturlige arenaer. Matbutikken f.eks. Slike ting».
«Du tror ikke du har litt for urealistiske forventninger da? Det er jo menn, liksom …».
«Trenger du, egentlig, å være såå fornøyd, da? Hadde det ikke vært deilig å ha en å dele regningene med og sånt? Slippe så mange økonomiske bekymringer. Jeg husker hvordan det var da jeg bodde alene. Hadde ALDRI orket det igjen!! Kunne jo ikke gjøre NOENTING!!».
Og så er det alle de som stiller meg spørsmålet. Om gresset, egentlig, er så mye grønnere på den andre siden. Merkelig nok, er de helt sikre på at DETTE VET JEG. At det var DETTE som var drivkraften bak mitt singel- valg, selvfølgelig.
«Ja. Kjære dagbok. Nå, mandag, tyvende i annen, totusenogtretten, akter jeg, undertegnede, å finne ut … hvorvidt … gresset er grønnere på den annen side. Jeg akter, og forplikter meg herved, til å finne ut av dette … livets kuriositet. Og derfor ender jeg også mine eskapader med herr Thoresen, fra og med denne dag. Og, dessuten, når jeg har funnet svaret, vil jeg gjøre det til mitt kall i livet, å dele denne visdom, – ja, selve sannheten i livet– med mine medborgere. Din ærbødigste, Julie».
Når de så stiller meg dette spørsmålet, høyt ut i lufta, -så forter de seg også å svare, helt selv. Men, SOM OM, det var jeg som svarte. Faktisk, så rekker det ikke bli et hypotetisk spørsmål, engang. For da må det jo være en liten pause. For tenk om. TENK OM!!! TENK OM KVINNEN MED SVARET, HAR SVARET … !! OG TENK OM HUN SIER DET!!!! Og tenk om det er som fryktet?! TENK OM!!
TENK OM GRESSET ER GRØNNERE????!!!!
Og det tristeste, fikk jeg på tampen av uka. Fra en mann.
«En tanke. Er livet enklere uten en kjæreste? Kanskje ikke hyggeligere, men enklere. Du har skrevet mye om å finne en partner. Har du skrevet om det?».
Jeg er allerede i gang med neste tekst. Der skal jeg svare dere alle. Imens, hold ut. Hun er kanskje singel. Men hun er ikke trist. Jeg lover.