Idag skjer det. Jeg skal fortelle sjefen at jeg skriver om sex.
En 35 år gammel lærer som skal informere rektoren sin om at hun skriver om sex.
Det er småbisart. Absolutt. Det innrømmer jeg.
Jeg kan ikke huske å ha gjort noe sånt før.
Men jeg er godt forberedt.
Jeg er forberedt på å bli ledd av. Sett ned på.
Jeg er forberedt på hevede øyenbryn og grimaser.
Jeg er forberedt på å få sparken,- del en.
For de kan nok ikke sparke meg for å skrive blogg når jeg er hjemme. Men de kan alltids finne på noe annet. De kan si at jeg kler meg usømmelig, for eksempel, – selv om jeg knapt har vist en pupp ( i motsetning til de eldre damene på kontoret, hvor puppene har blitt så bestemor-myke at de hopper ut av både bomull og bh). Mine synes nesten ikke.
Eller de kan si at de må kutte ned på årsverk.
«Og du, lille venn. Du var sist inn». Ja, var man det?! Var man det?!!
Det kunne blitt en huskestue. Søksmål og helvete. Masse papirarbeid.
Dessuten har jeg litt troen på han nye. Den nye rektoren, mener jeg. Jeg hadde for så vidt troen på hun forrige også, men hun glapp. Rett foran øynene på meg, glapp hun. Akkurat da jeg hadde lagt opp løpet for hvordan jeg, sakte men sikkert, skulle presentere dette «prosjektet» for henne, pensjonerte hun seg.
Synd selvsagt, for jeg hadde det så klart for meg. Det hele skulle skje mens vi spiste lunsj. Hele den høsten skulle vi spise lunsj.
«Neida så… Jeg har begynt å skrive litt, da. Joda, det er spennende vet du. Absolutt. Veldig spennende, altså. Og din helg?».
Det skulle være opptakten. Den første uken. Neste uke skulle by på litt mer.
«Nei, altså, det handler litt om sex da. Sex og romfolk og sånn. Også sykdom da. Mest om sykdom, egentlig. Nei, nå får vi vel ut og inspisere litt, tenker jeg. Se om de har tatt på seg votter”.
Så skulle jeg le litt. Hun også, forhåpentligvis. Slik at hun glemte det,- og bare tenkte på votter.
Tanken var å stikke et par tær uti. Kjenne hvordan det føltes.
Men nå derimot. Nå hviler hele livet mitt i denne fremmede fyrens hender.
Jeg vet jo ingenting om han. Han vet mye mer om meg. Han vet at jeg er syk, for eksempel. Det er ikke nødvendigvis et pluss.
Hjemme ved middagsbordet;
«Neida, så… Hun syke har begynt å skrive blogg, da«. Etterfulgt av et «oi da» fra kona, og «jepp» fra han. Så disse festlige ansiktsuttrykkene, for at ungene ikke skal skjønne bæret, før ordene henger i lufta,- mens alle er stille og tenker sitt.
“Hvor gammel sa du hun var?”, ville det så lyde etter en stund. “35, var det?”. Og han ville nikke samtykkende og måltidet ville fortsette i stillhet.
Og de bodde like i nærheten også. Tenk om jeg møtte henne på gata. På butikken. Jeg ser det for meg. Hun ville trekke ungene tett inntil seg og holde på veska. Der er hun syke sexdama, ville hun tenkt. Bloggejenta. Jenta som ikke vil bli voksen. Tenk å oppdra unger og mene så mye om sex, ville hun tenke. Når hun var med venninnene ville de spekulere i hva som var galt med meg. De ville lure på hvorfor jeg ikke hadde mann selv, når jeg på den annen side virket å være så sykelig opptatt av dem.
Jeg er forberedt på prat. Jeg er forberedt på å få sparken, del en. Men selve samtalen blir jeg ikke helt forberedt på. Det føltes rart å be en venninne øve med meg. Burde jeg sendt et brev? Nei, det er ille nok at jeg er en blogger på 35 år. Jeg bør fremstå voksen. Burde jeg slå han hardt i ryggen på vei til kontoret, slenge armen rundt nakken hans. Gni knyttneven i skallen. “Si meg en ting, rektor. Liker du sex??”. Le høyt. Være litt vill. Slik at det umulig kunne bli noe fallhøyde. Det frister forsåvidt mer. Istedet har jeg bestemt meg for å banke på hjørnekontoret. Anstendig antrukket. Og si at jeg skriver om sex. Om sexen min, intet mindre. Jeg, ungdomsskole- læreren. Et forbilde for den oppvoksende generasjon.
Wish me luck.