Vi hadde chattet halvannen dag. Mer orket jeg ikke, ettersom skriftspråk ikke kunne sies å være hans sterke side. Jeg håpet og ba om at han hadde mange andre sterke sider i stedet. Skriftstråk skulle jeg klare meg uten. Vi hadde tross alt emojis.
Han fikk velge tidspunkt, siden alt initiativet mitt hadde fått meg til å føle meg litt mandig. Litt mann kunne jeg alltids være, men nå føltes det plutselig som om jeg dro ut stolen og holdt opp døra samtidig. Åpenbart en ugrei situasjon, og jeg bestemte meg derfor for å innta en mer passiv rolle. Det vil si, jeg sa selvsagt ikke at han kunne velge. Jeg bare forholdt meg taus og tafatt gjennom et par meldinger, og da tok han, takk kjære Gud, hintet -og foreslo å møtes ettermiddagen etter.
Begivenheten skulle finne sted på en pub like i nærheten. Altså, på puben. Der hadde jeg nå vært så mange ganger, i gjengs ærend, at jeg inntok date- posisjonen bare jeg entret dørstokken. Da var det på med smilehull, røde lepper og høyt hår. Det eneste som plaget meg ved stedet, var lite rullering blant de ansatte. La oss bare si at de kjente meg greit igjen. Likevel håpet jeg at det de eventuelt måtte inneha av fordømmelse og medlidenhet, ble overskygget av den åpenbare viljen og innsatsen jeg utviste. Jeg kunne hvert fall ikke anklages for å drive dank, eller misbruke alkohol på høylys dag. De visste like godt som meg, at dette ærendet verken var fornøyelig eller særlig lystbetont. Mer var det, en jobb som måtte gjøres.
Jeg visste at det ikke skulle bli oss, etter 20 sekunder. Dette var en 20 sekunders monolog fra hans side, og jeg gjorde de observasjonene jeg trengte å gjøre, i løpet av den eksakte tiden. Ikke misforstå. 20 sekunder er helt greit. Ikke noe å si på det. Men det var bare alt jeg trengte. Det høres muligens ekstremt og forutinntatt ut, men sånn er det. Det tar ikke lange tiden. Når den biten var overstått, gjaldt det bare å holde ut. Han var selvfølgelig en fin gutt. Helt klart. Har ingenting ondt å si om han. Derimot må det være lov å si at jeg heller skulle ha vært hjemme med serier og smågodt akkurat da. Jeg fikk likevel tiden til å gå. Opp gjennom årene, har jeg fått god trening med akkurat det. Det var en nydelig rødvin. Peanøttene innfridde. Og så ble det et selvsagt høydepunkt da han fortalte at han hadde hatt gjenferd i huset sitt, det siste året. Det er nok unødvendig å si at da han spurte om ikke jeg kunne fortelle litt om meg selv, så føltes det mest unødvendig og hyklersk. I stedet lot jeg han tro at jeg var av den mer lyttende typen, og insisterte på at han heller måtte fortsette med historiene sine.
Og slik overlever single jenter i byen. Titt og ofte trasker de hjem, med lepper like røde som da de dro. Men i det minste fikk de vin, og en og annen røverhistorie med på kjøpet. Så er det bare å komme seg på nettet igjen, og være litt mann. Hva som helst for å få et litt annet høydepunkt på puben i neste uke.