Postmannen har sett puppene mine. Og nei. Det var ikke for å slippe fraktkostnadene. Det har jeg i grunn ikke sett på som en mulighet, før nå. Det vil si. Jeg er alt for «flørting for fordeler», men å gå så langt som å vise puppene, det ville jeg aldri gjort.
Det var mer en hår- i – bh- situasjon. Minus behåen. Den bruker jeg kun til pent nå, og når jeg er på jobb. Noen få ganger har jeg droppet den også på jobb, men da har jeg passet på å ha lange skjerf, som mer eller mindre henger som to snorer over brystet. Som de fleste vet er skolebygninger, i egenskap av kommunale bygg, iskalde. Det sier seg selv at behå- fravær da, fort kan bli fatalt. Kanskje spesielt når du jobber i ungdomsskolen. Hvem vet? Du kan få kallenavn. Kallenavn som varer en mannsalder.
Men for å holde oss til tema. Det var ingen hår- i –bh- situasjon. Hår- ved– puppene blir nok mer presist. Og la det være sagt. Det er rett og slett fryktelig når du plutselig befinner deg i en slik situasjon. Det kan i og for seg skje hvor som helst, og når som helst. Selv har det skjedd med meg både i bil, på buss, på butikken og også hjemme. Sistnevnte er å anse som den minst faretruende situasjonen. Mens på bussen for eksempel, kan du risikere forelegg for offentlig blotting. Og det er en prikk du ikke vil ha.
I bilen er utfallet mindre risikofylt, men desto mer krevende. Spesielt om du selv er føreren. Noe jeg var i alle disse situasjonene. Da er det flere ting du må ta stilling til. Bør du fjerne sikkerhetsbeltet? Bør du gå all- in i et lyskryss? Eller har du en behå- situasjon i tillegg, som gjør at du bør kjøre inn i en egnet busslomme? I flesteparten av mine tilfeller har jeg ikke hatt behå overhodet, så det gjør ting vesentlig enklere. Da er det bare å finne et gir man liker, og la høyrehånden romstere vilt under genseren. Om du er riktig så heldig, kan det hele være over på noen sekunder. Likevel bør man ta høyde for en gjennomsnittstid på ca 20 sekunder. Gitt at det er naken hud under, og ikke for mange lag med ull.
Å støte på slike problemer i butikker, kan også oppleves strevsomt. Om det er behåer involvert, har du to valg. Du kan smyge hånden forsiktig ned i utringningen. Late som du klør kanskje, for så å fortsette dypere. Alt ettersom hvor langt ned fibrene har forvillet seg.
Alternativ to er å gå inn nedenfra. Vel. Fra navle- region. Nederste ribbestrikk, for ikke å forvirre. Her kan du fort føle at du har dårligere tid, ettersom hele magen er blottet. Det føles både kaldt, og også litt ukomfortabelt. Men det er ingen annen måte. Selv pleier jeg å stille meg slik at magen vender mot varehylla, og jeg unngår for all del meieriavdelingen. Det siste utelukkende av temperaturmessige hensyn. Hovedgrunnen for at også dette scenariet oppleves noe anstrengende, er fordi du lett kan forveksles for å være tyv. Du unngår øyekontakt. Du står der ingen andre står. Du opererer nær hylleområdet. Svetter. Det innebærer en del brå bevegelser, og du flakker med blikket. Om du skulle være riktig uheldig, og bli huket inn av sentervakten, kan du i det minste trøste deg med at det nå finnes overvåkningskameraer i de fleste butikker der ute. Jeg tør knapt tenke på alle kvinner opp gjennom, som har vært i tilsvarende situasjon, uten å ha hatt rettsikkerhet i form av tekniske installasjoner.
Jeg anser meg som heldig som tross alt er mye hjemme. Flesteparten av mine malplasserte hår dukker stort sett opp når jeg er trygt plassert innenfor husets fire vegger. De kiler, og de klør, men det er sjelden en langtrukken operasjon. Ikke minst har jeg gjennom årenes løp lært meg å kjenne forskjell på hår som ligger vannrett, mot de som har hektet seg mer loddrett. Ettersom jeg heller ikke har på behå her hjemme, går det nesten på autopilot for meg å vrenge opp genseren. Det samme gjorde jeg på kjøkkenet i formiddag.
Det kom som lyn fra klar himmel, og på et brøkdel av et sekund var ribbestrikken i halsgropa, og hendene lette febrilsk. Hendene gjorde imidlertid ikke alt arbeidet denne gangen, ettersom jeg var hjemme og hadde bedre tid. Så mens ribbekanten hvilte godt, prøvde jeg derimot lasersynet. Med riktig lyssetting, kan det være et godt hjelpemiddel. Da jeg endelig hadde peilet inn hårtusten, kikket jeg ut av vinduet. På den andre siden av glassruten stod postmannen. Med store øyne og spørrende ansikt. Det tok han noen sekunder å få han løftet pakken i været, i et tappert forsøk på å vise hva han var kommet for. Jeg dro ribbekanten ned, svelget et par ganger, og gikk mot utgangsdøren.
Han passet på å gi meg pakken fort, og la til at signatur ikke var nødvendig. Jeg kjente hvordan dialogen nå hvilte hos meg, og saumfarte mitt indre etter passende forklaringer og eventuelle unnskyldninger. Alt jeg klarte var et «takk» og flakkende blikk.
Det kunne vært over der.
Men idet han trasket til bilen sin, og jeg nærmest hadde lukket døren, rev jeg den plutselig opp igjen og ropte ut; «Nei. Altså. Behåer er bare litt dritt. Vær glad du er mann!».
Jeg var minst like overrasket som ham. Disse setningene kom like brått på meg, som han hadde gjort i vinduet litt før. Jeg nektet imidlertid å la meg gremmes, og bli lyserød i kinna. Istedet rettet jeg meg opp, dro på en selvfølgelig mine og lukket døren verdig og kontrollert. Alt mens jeg undret på om han hadde sett hvor flott de hadde stått ut akkurat da. På et kaldt kjøkken midt i november.