De hadde holdt på i gata en ukes tid. Jeg vet fortsatt ikke vet hva de gjorde der. Hodet var fullt, antar jeg. Men det så hvertfall proft ut. Det var store maskiner, bråk og logo- klær. Jo, og så dro de opp asfalt, – og fikset på rør. Eller kikket på rør. Inspiserte rør. Det blir rene spekulasjoner, igrunn. Strengt tatt kan det ha dreid seg om alt fra internett- relaterte greier, til rør-tekniske ting. Men det var unge menn. Masse unge menn.
Når jeg sier unge menn, var det ikke sånn ekkelt unge menn. Men de var åpenlyst yngre enn meg. Jeg kunne kanskje ha vært moren til et par av dem. Det var ungdomskilde, krefter og mye testosteron. Det var jobbe- folk, med ekte muskler. Og de var umulig å overse. Det var sterke rygger og brede lår i HELE gata. Likevel var det ikke først og fremst muskler jeg var kommet for å se, der jeg speidet bak hekken. Jeg var mer interessert i å se hva de kunne. Her hadde det ikke vært jobbe-menn på så lenge jeg kunne huske, – og nå stod de der, mer eller mindre, rett fremfor meg.
Det var bare å hive seg i dusjen. Full innsåpning. Barbering. Sjamponering. Barbering kunne kanskje virke unødvendig, men for å komme i den rette stemningen, var den ikke til å ta feil av. Den slags rutiner er sterkt undervurdert i slike tilfeller, spør du meg. Føler du deg fin,- blir du fin. Det hadde jeg utallige beviser på. Så fikk vi se da. Om det kunne gi meg litt asfalt, og.
Hullet hadde vært der et års tid. Når jeg skulle parkere, måtte jeg manøvrere bilen noe voldsomt for å ikke havne nedi. Det var både tungvint, vanskelig og litt trist. Trist fordi det minnet meg på at det ikke fantes noen jobbe- mann inne i huset mitt. Trist fordi det ikke fantes noen mann, overhodet, som kom til å fylle dette hullet med singel og sand. Heller ingen mann som kom til å kikke nedi, klø seg i hodet og ta seg til annet. Det var ingen mann å diskutere med, – og det var lite feminisme der, og. Alt det var, var et tomrom midt i veien. Et sørgelig hull jeg måtte hanskes med, opptil flere ganger, hver dag. Ja, det nærmest skrek mot meg, så jeg ikke skulle glemme det. At her, var det bare en voksen dame som bodde. En voksen dame, uten mann.
Det sier seg selv at man blir kreativ. Vel, så innmari kreativt er det kanskje ikke. Heller vårt eldste våpen. Så joda. Jeg fønet håret, rettet det ut. La på perfekt sminke og rødt i kinna. Øredobber, trang olabukse,- og det viktigste av alt; klikk- klakk- sko. Klikk- klakk vekker kanskje ikke noe ur- instinkt hos mannen. Jeg vet virkelig ikke hva det er,- men noe er det. På kjøpesenter, overalt. Klikker du- så kikker de. Du har de i din hule hånd.
Jeg kikket meg en siste gang i speilet, og fikset litt på håret. Lang hals og rolig gange. Masse klikk- klakk. Jeg vil nok ikke gå i detaljer på hva jeg gjorde der ute på asfalt- plan. Men jeg var litt mann,- og masse dame. Jeg kan ha ledd endel, og kastet på håret. Muligens kan jeg ha dratt alenemor- kortet. Jeg kan ha sagt at de reddet en kvinne i nød, og fristet med kaffe og kaker. Jeg kan også ha latet som jeg skulle på lunsj, og klikk-klakket sakte forbi dem. Som en slags belønning, og ikke minst, -for at de ikke skulle tro at jeg hadde pyntet meg kun for å flørte. Flørtet for singel og sand. Nei, det ville vel ingen ha trodd. Men det hadde jeg. Jeg hadde flørtet for veidekke. For varm asfalt i september.
Det var ingen walk of shame de 50 meterne jeg måtte strene bortover gaten. Det skulle da bare mangle, tenkte jeg. Dette var en velfungerende byttehandel, slik jeg så det,- basert på menneskelig natur. De hadde fått kaffe, kake og klikk- klakk, midt på dagen. Jeg hadde fått en oppgradering av oppkjørselen. Det føltes godt, – og ganske riktig. Dessuten var det også fint, i disse Metoo tider, og kunne gjenvinne litt av kontrollen. Jeg følte jeg nærmest slo et slag, på alle kvinners vegne. Når vi først hadde fått disse runde kroppene, som de så så godt, hvorfor ikke nyte fruktene av det? Og så vidt jeg kunne se, var ingen krenket eller direkte utnyttet denne formiddagen. Så jeg rundet hjørnet til lukten av nylagt asfalt, og smilte for meg selv. Deretter tok jeg et stopp i gresset, og fant frem vesken. Klikk- klakkene fant veien nedi, og med hvite joggesko spaserte jeg videre inn til byen. Uten lunsj- avtale. Uten noen agenda. Men med lang hals og rolig gange.