Jeg er ikke så stor at jeg kan si at jeg elsker fans`a mine. Men det finnes noen. Og de skriver.
Det setter jeg umåtelig pris på, men det er ikke alltid like lett å svare. Den siste tiden har jeg brukt så lang tid på det, at responstiden min på Facebook har gått ned (typ). Du vet. Den linjen hvor det står at hun sikkert svarer om en time. Det stod det før. Nå står det at jeg svarer om en dag. Hun svarer “vanligvis” i løpet av en dag. Mest sannsynlig blir det slik, sier Facebook. Og vi kan bare håpe.
Jeg håper jo, jeg og. Men det er klart. Jeg startet på sett og vis en hel blogg fordi jeg ikke skjønte hvorfor det var så vanskelig å finne seg en mann. At en fyr fra et eller annet sted i Norge nå spør om hva som skjedde med «alle disse mennene», gjør ikke ting lettere. Hvor skal man begynne? Han mente at fyren fra date#33 “virket da grei”. Det er klart han var grei! Han var faktisk så grei at jeg kunne tenke meg å bli venninne med han. Men sånt er ikke så lett å si. Og har jeg rett, så er det ikke så lett å høre heller.
I en ideell verden. Om han hadde hatt all verdens innsikt og forståelse. Jeg kunne ledd litt. Sagt at “der lurte du meg“, og vi kunne ledd begge to. Eller jeg kunne sagt “den linsa må jammen være spesiell..! Kan jeg låne`n?”. Det er ikke gøy å høre at du ikke var pen nok. Og dette har vi vært innpå før. Og husk, jeg snakker kun for meg selv, men jeg- i alle fall- trenger å falle. Utvendig og innvendig, og overalt. Beklager. Kall meg kynisk, men sånn er det. Og han var jo ikke morsom heller. Han var bare god. Slik varm og god. Så mest sannsynlig, om han var venninna mi, ville jeg ikke vært sammen med han hele tiden heller. Bare iblant. Og jeg har SÅ lyst til å være mye sammen med mannen min. Kall meg en romantiker, men sånn er det.
Svarte det?
(hvis ikke, har vi en hel blogg å ta av. Svarene kommer. Vær du sikker).