Sannsynligvis finnes det bedre måter å oppleve Cannes på.
Det blir nok ingen favoritt.
Det er TV, seng og Cola.
I går var det strand, vann og vin.
Men så plutselig.
Så er det over.
Forbi.
Vi krysset veien for å komme nærmere sightseeing- toget. Disse bytogene, fulle av turister. Mens vi nærmet oss, pratet, og re-organiserte vesker og bager, saumfarte vi vognene med falkeblikk.
Men så gled vognene over i hverandre. Hvor var begynnelsen? Hvor var slutten? Var det tre ledige seter der, eller var det kanskje bare to? Ukjente stemmer, ulike språk. De ropte og hvisket om hverandre. De ropte så høyt. De skrek.
Ordene fløt rundt meg, og snart var det gjenklang og ekko overalt. Engelske ord kom tilbake som franske. Norske. Kinesiske. Spanske. Det var lyd overalt. Lyd uten mening.
Alle skrek
mens jeg var stille.
Verden la seg som en kappe rundt meg.
Trang og tung.
Bena så svake
så
svakere
Pulsen gjennomboret huden
Håret som klistret seg i nakken.
Falt jeg?
De la meg ned på fortauet.
Ord. Blikk. Hastverk.
Beroligende ord.
Men jeg var beroliget.
Jeg var deres nå.
De helte Cola i munnen min,
og etter en stund klarte jeg å gå.
Hit.
Og her er jeg.
På et hotellrom i Cannes.
Kanskje har jeg diabetes.
Kanskje diabetes.
Cøliaki.
Og nå.
Diabetes.
21 år
Jeg skulle sittet på restaurantene.
Cafeene.
Speidet etter gutter. Franske gutter.
I stedet ligger jeg her.
21 år, og diabetes.
Jeg har kjent det en stund.
Men så vet jeg ikke riktig.
Mamma sa jeg ikke fikk se meg i speilet.
De har hengt et håndkle over nå.
De er syke de også.
Men jeg er så mye sykere.
Jeg vil være syk sånn som de.
Omgangssyke i Cannes.
Det burde holdt.
Men jeg kjenner det på innsiden.
Fra innsiden.
Den vil fortelle meg noe.
Selv uten speil
ser jeg det.
Prikker, sår og rødt.
Hele kroppen tok den.
Så jeg skulle se.