Men først; Skien, oktober 2022.
SMS til fastlegekontoret mitt
«Jeg ønsker svært gjerne henvisning til hjertespesialist ***********, pga voldsomme hjerteproblemer, HVER dag. Mange hjertekramper og ekstreme svingninger i puls. Daglig! Har to barn, som blir livredde pga dette, daglig. Sykehusinnleggelse apr 22, og dertil påviste hjertepose-betennelse. Håper på snarlig time hos hjertespesialist, pga dette er uutholdelig. Mvh Julie Foss».
Automatisk SMS fra fastlegekontoret, sekunder etter
«Din henvendelse behandles så fort som mulig. I den spesielle virussituasjonen Norge har kommet i, ønsker vi ikke at noen pasienter skal komme til legekontoret uten at det er avklart på forhånd. Vi må begrense smitte så godt vi kan. Mvh ****** legesenter».
Melding fra fastlegekontoret, via pasientpost, noen uker etter
«Hei Julie. Hjertelege ******* har avvist henvisningen. Hen skriver at du er grundig utredet på hjerteavd i Skien og at hen ikke har noe å tilføre. Hen skriver at det høres ut som smerter som ikke har noe med hjertet å gjøre. Det kan sannsynligvis være muskuloskeletale plager. Du kan prøve å konsultere en fysioterapeut/kiropraktor? Jeg håper det går bedre. Mvh *******».
Og slik endte jeg opp på Gran. I Oppland fylke. Mandag 14 november, 2022. Hos Silje, som nå driver egen klinikk, -for å hjelpe andre. Som i 2006 fikk diagnosen ME, – og beskjed fra legen sin om at hun aldri kom til å bli frisk igjen. 29 år gammel. Om at hun aldri kom til å bli frisk igjen … Til sammenlikning fikk jeg skrevet inn følgende forklaring på mine helseplager, i pasientjournalen min, i tjueårene; utmattelsessyndrom. En betegnelse jeg ikke var spesielt begeistret for, -fordi jeg syntes den insinuerte at jeg, selv, hadde skyld i egen utmattelse. Vel, – og kjæresten min. På daværende tidspunkt. Det var da også flere enn legen min som, mer enn antydet, at han var the one to blame. Og selv om han riktignok hadde gitt meg flere bekymringer enn gleder, -følte jeg meg likevel ikke forsikret. Noe sa meg at det nok var mer sammensatt enn som så.
Gjennom årene har jeg hatt en rekke helseplager. Mye på grunn av min autoimmune sykdom, cøliaki. Det eneste jeg ikke har hatt, må ha vært hjerteproblemer. Men nå kom også det. På nyåret, 2022. Og som kulminerte i en akutt-innleggelse med «infarktlignende symptomer», på Telemark Sentralsykehus, i april 2022. Jeg antar du kan gjette deg til at jeg lurer på om det kan ha noe å gjøre med hva som ble puttet inn i kroppen min, gjennom et par sprøyter, noen måneder før. Jeg antar, at du hadde gjort det samme. Jeg antar at du også forstår, at det er knapt noen jeg kan si det til. For å ikke gjøre andre, dels ukomfortable. Dels irriterte. Dels forutinntatte. Dels tause. At jeg, til dels, føler meg som en hypokonder. I deres øyne. Men det spiller jo ingen rolle, egentlig. Hva de tror. Hva jeg tror. Hjerteproblemene er- og blir- her. Og dette har blitt mitt nye liv.
Så er det altså et helsevesen som ikke vil hjelpe meg. Jeg får knapt noen respons, når jeg er hos fastlegen. De møter så vidt blikket mitt. «De», er de stadig nye vikarene. Jeg har fått påvist hjerteposebetennelse (april 22) og det var da dette `kom meg for øret` (via en tilfeldighet. Jeg fikk aldri noen beskjed, om at det var funnet noe) at jeg bestemte meg for å melde det inn som sannsynlig bivirkning av vaksinen (også mistanke om varige alvorlige plager, som følge av vaksiner, skal meldes inn, ifølge FHI). Jeg fikk time hos fastlegen noen uker etter, -nettopp for at vi skulle gjøre denne innmeldingen. Han skrev, og jeg fortalte. Og svarte på spørsmål om hyppighet, grad, når det oppstod og andre relevante forhold. Det hele virket ok, men dagen etter fikk jeg en uggen følelse i kroppen, og en innskytelse om å sikre meg en bekreftelse, fra legekontoret, – om at innmeldingen faktisk var gjort. Jeg holdt på å falle i bakken da jeg fikk til svar at «opplysningene ble skrevet inn i pasientjournalen din». Og kun der. Det ble aldri meldt inn. Han skrev det inn i journalen min …! Til tross for at helsepersonell har meldeplikt (FHI), -og til tross for at han kjente godt til både varighet og alvorlighetsgrad. På tidspunktet hadde hjerteproblemene mine blitt så godt som kroniske og hadde vart i over syv måneder. Med daglige, nær sagt konstante plager. «Plagene» har, til dags dato, ikke blitt meldt inn.
Tilbake til Gran. Og velfungerende Silje. Nydelige Silje. Som klarte å bli frisk. Mot alle odds. Blant annet gjennom behandlingsformen hun i dag, selv, tilbyr. Men denne gang med henne som tilbyder og behandler, – og ikke pasient. Metoden blir kategorisert som alternativ, – hvilket passer meg helt utmerket. Det var nettopp «et alternativ» jeg ønsket. Og jeg føler meg privilegert. Heldig. Som kan gå til Silje. Og jeg kan avsløre såpass at de første 3,5 timene var magiske. Det sies at behandlingsmetoden `representerer den nye generasjon medisinsk tenkning og de nyeste teknologier innen undersøkelse og behandling`. Google er endog av en annen oppfatning, -og metoden som sådan diskrediteres heftig i utallige artikler. Og av forskermiljøet. Det vil si, det rådende forskermiljøet. Det samme gjelder vår alles kjære Wikipedia. Men som de sier. Du må ikke tro på alt som står, på internett.
P.S. Silje vet ikke at jeg forteller denne historien, men hun er åpen om sin syke-historie og den er også å finne, offentlig, på nettsiden til hennes klinikk. Ellers tar jeg meg friheten til å fortelle om henne, håpet jeg får, -og andre med meg. Så, takk, for henne. Det bør også nevnes at her er intet avtalt spill, ei heller reduserte priser «med i bildet». Jeg betalte fullpris, -og det var verdt hvert øre. Jeg fikk det riktignok påspandert. Av min eks. Men det var utelukkende fordi jeg fungerte som interiørarkitekt og stylist, under hans hussalg, i sommer. It`s all been accounted for.