Tillat meg å gå tilbake i tid, et øyeblikk.
I 1840 ble det arrangert en internasjonal antislaveri- konferanse i London, England. Det var blant annet en del amerikanske kvinner og menn som var valgt som delegater, eller representanter, til nettopp denne kongressen. Da møteledelsen imidlertid oppdaget at amerikanerne hadde med seg kvinner, ble det stor oppstandelse. De nektet kvinnene å tale, -og ikke nok med det, de ble plassert bak et forheng for å lytte. Dette sjokkerte kvinnene, – og kvekerpresten Lucretia Mott og den unge, opposisjonelle Elizabeth Cady Stanton planla da å holde et møte om «kvinnespørsmål» når de returnerte til USA.
Det skulle ta åtte år, men i 1848 fant endelig møtet sted, i New York. Anslagsvis hundre kvinner og menn skrev under på en såkalt «Holdningserklæring» (Declaration of Sentiments) som var skrevet av denne unge Elizabeth, som åtte år tidligere hadde vært i London. Erklæringen hennes var en omskriving av uavhengighetserklæringen (Declaration of Independence) fra 1776. Uavhengighetserklæringen var nettopp, som navnet tilsier, en erklæring om uavhengighet, hvor tretten amerikanske stater, egentlig kolonier under Britisk styre, nå underskrev og markerte at de var, eller ville bli, frie og selvstendige stater. Erklæringen tok også for seg menneskerettigheter, blant annet i innledningen, hvor den kjente setningen «All men are created equal» dukker opp. Denne passasjen vekket imidlertid en del reaksjoner, ettersom slaveri fortsatt var en utbredt praksis i Amerika.
I kjølvannet av uavhengighetserklæringen begynte man å diskutere individets rettigheter, slaveri og enkelte igjen mente at slaveri på mange måter kunne sammenliknes med kvinners posisjon, i forhold til menn. De sidestilte kvinnerollen med en slaves, – ettersom ingen av dem hadde særlige rettigheter, – og kun var å anse som mannens eiendom. Elisabeth sin holdningserklæring var en forlengelse av menneskerettighetene og understreket at «alle menn og kvinner er skapt like», samt at den listet opp sivile, økonomiske og politiske rettigheter som kvinner nå gjorde krav på. Blant annet råderett over egen inntekt og eiendom innen ekteskapet, rett til skilsmisse og foreldrerett til barna, og rett til utdanning og arbeid. Samlingen i New York førte til opprettelsen av en rekke kvinnesaksforeninger og i 1850 ble den første landsomfattende konferansen holdt. Også afro-amerikanske kvinner deltok, og også i det senere stemmerettsarbeidet. Den tidligere slaven Sojourner Truth ble særlig kjent for sin tale «Ain’t I a Woman?» under en kvinnerettskonferanse i Ohio, i 1851.
Tendensene i USA spredte seg også til andre land, og i 1851 gav den engelske aktivisten Harriet Taylor Mill ut et essay, publisert anonymt, – som handlet om å gi kvinner stemmerett. Hun refererte blant annet til utviklingen i USA, hvor kvinner nå hadde fått noen rettigheter, og hun engasjerte seg sterkt i kampen for kvinners rettigheter, også på denne siden av Atlanteren. Hun samarbeidet med sin ektemann, John Stuart Mill, om boken «The Subjection of Women» (Kvinners underkuelse), – og den ble utgitt i 1869- i ektemannens navn. Det var nemlig en myte på denne tiden, til dels støttet av den biologistiske hjerneforskningen, og dels av religion, at kvinner ikke kunne tenke rasjonelt. Mill mente tvert om at kvinner og menn var født grunnleggende like med hensyn til intelligens og moral. Det som kaltes «kvinnens natur», skrev han, var «en ytterst kunstig ting». Først når mannens herredømme over hustruen var avskaffet og alle særbestemmelser for kvinner fjernet, ville man se hva kvinnelighet var, og hva kvinner faktisk var i stand til å gjennomføre. John Stuart Mills bok ble oversatt og lest i de fleste europeiske land, og fikk svært stor betydning for den gryende kvinnebevegelsen. For mange var den «gnisten som tente ilden» for videre arbeid.
Ilden har gjort at vi nå, i 2020, har feiret godt over hundre kvinnedager i Norge. Noen ble gjort i skjul, under krigen, men like fullt. Vi har kjempet for stemmerett, barnehager, likelønn og selvbestemt abort. Vi har kjempet mot kvinneundertrykking og fastlegers reservasjonsrett. Vi har hashtagget Metoo, – og vi har ropt, diskutert og markert. Og mens jeg leser om disse damene, ungjentene og kvinnene– de som gjorde det mulig for oss andre, å komme etter, så kjenner jeg en slik ærbødighet, ydmykhet og beundring. I så måte at da jeg, på selveste kvinnedagen, følte for å dele med husets yngre garde, – hvilket mot, bragder og vilje disse damene utviste, den gangen, – så endte jeg opp med å hulk- gråte, midt i oppleksingen.
Det betyr noe, det de gjorde.
Det betyr noe, at noen tør.