Ja, hvordan var det igjen?! Var det grønnere? Er det alltid grønnere? Kan det være grønnere? Eller er du en av dem som til stadighet har fått høre at GRESSET ER IKKE GRØNNERE PÅ DEN ANDRE SIDEN, VET DU!!!!», -og derfor tror, den dag i dag, at det er slik ordtaket lyder.
Good News. Bad News. Begge ordtakene lever i beste velgående. Altså, det jeg mener er at begge ordtakene finnes! (minus den med at det IKKE er grønnere på den andre siden. Det var bare en versjon faren din fant opp). Og for den som nettopp har tatt sitt livs sjanse. Fulgt hjertet, – etter å ha lest at «Gresset er alltid grønnere på den andre siden». Vel. Han eller hun kan komme til å bli meget skuffet. For i dette Norges land så er denne tilsynelatende positivt ladede vinklingen, – bare full av ironi (!). Jeg har lest sider opp og sider ned om dette Berømte Gresset- og alle som har ment noe om det, mener at det mest dreier seg om vår hang til misunnelse. Jeg er ikke verre stilt enn at også jeg skjønner grunnen til det. Jeg skjønner greia. Fra tidenes morgen har vi mennesker sammenliknet oss med andre. Fra tidenes morgen har også dette vært nødvendig. For å overleve. For å skape et fellesskap. Slik har vi lært. Ikke bare ved å «ape etter» foreldrene våre, -men også vår neste. Naboen. Medborgeren. Våre brødre og søstre. Det har vært nødvendig og derfor har det også blitt iboende i oss. Evnen til, på godt og på vondt, å «se naboen», er biologisk betinget. Vi kan ikke noe for det. Men når ble dette, nesten utelukkende, en dårlig ting?
Som jeg har skrevet om tidligere, blir jeg stadig konfrontert med dette (u)gresset, -som vi alle har hørt så mye om. Fordi jeg er singel. Stadig singel. Uten å fornærme noen tror jeg det er Fair To Say at det sitter nok en del i passe løent gress, være seg gult, brungult eller fullbrunt, -som ser på meg og tenker; «Men ikke sant! Fortsatt singel, ja. Etter alle disse åra. Gresset var nok ikke så mye grønnere på den andre siden, nei (tror jeg blir her, jeg)». Men folkens. Ærlig talt. Ikke la dere forvirre av meg! Jeg er bare ei dame med høye ambisjoner! Hva gjelder kjærlighet. Planen min var å være singel heeelt til den rette dukket opp. Og ja, det innrømmer jeg. Det har drøyet. Kraftig. Men så har det også vært noen fine øyeblikk, underveis. Noen kapitler jeg aldri ville vært foruten. Men selvfølgelig. Dere har rett. Jeg har kanskje glemt hvor trettende det kan virke på omgivelsene. At jeg, aldri får «snøret i bånn». Faktisk, så har jeg mistet oversikten over hvor mange velmenende råd dere har kommet med, opp gjennom årene. Ikke bare omgivelsene, men leserne mine og. Og jeg innrømmer det! Jeg har ikke tatt det til etterretning. Jeg har høflig snakket det bort. Hatt troen på at min vei, var den rette for meg. Likevel, innser jeg jo nå at mange er slitne. De er slitne og lei. Og etter å ha spurt meg x antall ganger om det kanskje ikke er kvinner som skal til («er det kvinner som skal til?»). Altså, om jeg kan ha glemt å overveie det («har du glemt å overveie det?»). Mitt svar er: jeg har ikke glemt å overveie det.
Det hadde vært en gledens dag om alt dette rotet kun skyldtes at jeg ikke hadde kjent ordentlig etter (forresten, tror jeg slike ting både kjennes og merkes, ganske greit. Og jeg kan bare håpe og tro at folk som nærmer seg førr`, vet hvilken vei det svinger). Så da har vi altså utelukket homofili som årsak, også. Jeg antar at vi da kun står igjen med «ei dame som vet hva hun vil (ha)». Eller, som man på folkemunne gjerne kaller; ei dame som har blitt gammel og sær. At hun er en romantiker og kan ha opplevd stor kjærlighet før, og derfor ikke slår seg til ro før hun har funnet det igjen, -er visstnok å anse som svært usannsynlig.
Den ene: «Har hun da, ikke regninger?!»
Den andre: «Å, joda. Hun har regninger».
Og det er klart det er forvirrende. Så vet dere hva? Jeg skal prøve! Om det hjelper på, kan jeg innlede et terningkast-tre-forhold, allerede i dag! Om det gjør at folk slapper mer av. For det er jo ingenting jeg vil mer, enn at folk slapper av. Jeg kan finne et heeelt okay forhold. Med en heeelt okay kandidat. Kjøre noen par-middager. Poste noen innlegg. Vise at «her, verden! Jeg gjør det og». Imidlertid, kan jeg ikke love hvor lenge det varer. Men vi kan ha et par gode uker å se frem til nå. Frem til jeg tripper rundt på natta, -og ikke får sove. Bare tripper rundt og tripper rundt og tripper rundt. Og da vet jeg ikke, lenger. For du vet vel hva dem sier, – om damer uten søvn? Damer uten søvn, er som menn uten damer.
Men tilbake til ordtaket. Hva betyr det, egentlig? Hvordan har det blitt tolket? At gresset ser ut til å være grønnere på den andre siden. Vel. Etter definisjon er det; «forestillingen om at det er bedre forhold andre steder, enn der en befinner seg selv». At andre synes å ha det bedre, enn en selv. At det kanskje finnes en bedre partner for en, der ute et sted. Ja. Enn den man har nå. At det kanskje finnes en bedre jobb. Enn den man har nå. At det visselig ser ut som om alle andre har en bedre jobb, enn det du har. Faktisk, så ser det ut som de har et bedre liv, altogether. Og da, oppi alle disse følelsene, vil det kunne dannes grobunn for misunnelse og sjalusi. Og det kan vi nok være enige om, at ikke er utelukkende, positivt.
Jeg må være ærlig med dere! Jeg ble ikke singel fordi jeg ville finne ut om gresset var grønnere, et annet sted. Jeg skiftet beite rett og slett fordi det var dårlig oppvekstsvilkår. Jeg har avsluttet det ene forholdet etter det andre, fordi vi ikke var en god nok match. Ikke fordi jeg ikke var glad i de mer. Ikke fordi det var ufattelig grusomt. Men det var bare ikke godt nok, – for meg. Noen ganger, var det ikke godt nok, for dem. Jeg sitter ikke på svaret. Ei heller Sannheten. Veien. Eller The How To. Sannheten finnes inne i deg selv (trasig, selvfølgelig. Men det er slik vår skaper har gjort det). Så! Hva er bra nok for deg? Hva gjør at du sover greit om natta? Til at du føler deg lykkelig. Lykkelig nok? Tilfreds. Tilfreds nok?
Fortsettelse følger (åpenlyst) …