Jeg er altså det. Til intet ringere enn tre stykk, såkalte Dvergveddere og Løvehode- kaniner. Ja, jeg sier «såkalte». For at Bosse er en Dvergvedder, – føles mest ut som en dårlig spøk. Ja, kanskje til og med en god spøk, – men spøk, i alle fall.
Uansett. Jeg har en beige kanin, på størrelse med en katt, som altså heter Bosse. Alderen anslår jeg å være et sted mellom 4-6 år. Igjen, er jeg ikke så veldig opptatt av tall og slikt. Alder er bare et tall, sier de, og jeg sier knapt nok det. Bosse ER, sier jeg. Han E-R. Slik som Eckhart Tolle, og disse andre guruene, er så opptatt av. At vi er. Og at det er det viktigste.
Kanin nummer to er, treffelig nok, versjon 2.0, av opprinnelige Bella. Og for enkelthets skyld heter også denne kaninen, nettopp, Bella. Bella 1.0 ble på brutalt vis tatt av en «villmarkens sønn» (være seg en rev eller en av Bakkestrandas mange grevlinger) en julinatt, sommeren 2018. Bosse mistet søsteren sin, og jeg kan bare anta; sjelefrenden, – og vi; et familiemedlem. Absolutt. Så vi sørget, alle sammen. Liten, som stor. Gleden var derfor til å ta og føle på, da vi kunne ønske Bella 2.0 velkommen til vårt hjem, året etter. Flokken var, atter igjen, komplett.
Kanin nummer tre, er vel det som heter en omplasseringskanin. Vår fostersønn. Jeg velger å si «vår», ettersom barnefar også har delt foreldreansvar for denne Leo. Avgjørelsen om å ta han til oss, ble fattet av oss begge – og Leo har derfor tidvis bodd i nummer 26, og tidvis i nummer 4. Leo er en hvit, liten engel. Han ser ut som en baby, – men han er faktisk den eldste. Slik som med en del andre, med broket bakgrunn, fulgte det en del papirer med Leo. De ligger i skuffen et sted og er vel en slags stamtavle, om jeg ikke tar helt feil. Fødselsdatoen står der også, tror jeg, men vi har fokusert mest på at han er jevngammel med vår eldste sønn. Så det betyr at Leo blir 9 i år. En anselig alder for en kanin, for så vidt, men han kan også ha et par gode år igjen. Sånn cirka til jeg blir 40.
Ja, og dette har jo overrasket meg også en del. Dette med at jeg har kaniner ennå. For rett skal være rett. Det er ikke ungenes kaniner. De er mine. Jeg har prøvd å psykoanalysere litt på feltet, og jeg antar at det har noe med sivilstand og gjøre. Det meste har i grunn med sivilstand og gjøre. Jeg hadde altså kaniner i oppveksten, og med et noe praktisk opphold i studietiden, før det hele braket løs igjen, -etter at jeg fikk unger selv. Jeg var nok av den oppfatning av at jeg gjorde det mest for ungene. Men i den grad som var «innsiktsfullt nok». Altså at jeg fullt ut forstod at ansvaret ville bli mitt. Jeg ville bli nødt til å vaske doer (ja, for de går på do. Slik kattedo, med pellets i. I alle fall benyttes den 75% av tiden, – som jeg tenker er en helt okey prosent). Jeg ville bli nødt til å gi dem den daglige pleie. Vann, mat, kos og stell. Ungenes bidrag ville kun utarte seg som en slags bonus. Ja, dette forstod jeg. Dette var jeg innforstått med. Men jeg syns likevel dette med dyr hadde så mange fordeler, og følte at ungene ville lære mye av det. Blant annet omsorg og ansvar, om enn på et underordnet nivå. På tidspunktet kaninene kom inn i bildet hos oss, hadde ett hjem blitt til to, og det spilte nok også en rolle. Om de ikke lenger fikk vokse opp i ett, felles hjem, – skulle det hvert fall ikke stå på idyllen. Så jeg kjøpte stadig interiørgaver til pappaen, -og fylte opp hus nummer ett, med dyr.
Så var det disse bruddene, da. Fra jeg var nitten år, ble BreakUp-Bag en realitet. For hvert nye brudd, en veske. Og det har blitt mange vesker gjennom tiden, skal jeg si deg. Noen små, noen store. Noen i syntet, -og mange i skinn. Det har absolutt veid opp. Jeg fatter ikke de som sier at lykke ikke kan kjøpes. Jeg var lykkelig, i hvert fall en måned! Etter hvert ble bruddene verre og veskene større. Neida. De ble ikke det. På et tidspunkt gikk de over til å bli dyr. Ja, altså, ekte dyr. Ikke dyr-e, dyr-e-r-e, men faktiske dyr. D-Y-R. Det er ikke så rart når du tenker deg om. Jeg, for eksempel, har mye kjærlighet å gi. Og uten mann, blir det mye ekstra. Og det er jo grenser for hvor mye stell du kan gi til unger. Så da ble det kaniner, da.
Jeg husker en mann på Tinder. Han hadde gjort det, han og. Og han hadde googlet, han og. Han hadde skaffet to stykk, slik man skal. Slik at de har en kaninvenn. For ellers blir de visst deprimerte. Vi begge, så ironien i det. Men det som ikke var like gøy for han, var at han hadde fått barn sent i livet. Og han hadde heller ikke googlet alt. Levealderen på 10-12 år (under forutsetning av «godt stell», som i 2020, ikke egentlig er et valg engang, med hensyn til alle kaningruppene som finnes på nettet, -hvor folk tar for gitt at kaninene går løs inne (bare polstre ledninger, og GI DE NOK UTFORDRINGER OG LEKER, SÅ DE IKKE KJEDER SEG!!!!!) hadde «gått han hus forbi», og nå innså han at pensjonisttilværelsen ville bestå av både sudoku, kryssord OG kaniner. Det gjorde inntrykk, – selv på meg.
Ellers kan jeg si at jeg har hatt ett prinsipp, gjennom livet. Å holde meg til kaniner, og aldri skulle gå for katt. Det er ille nok å være singel, om ikke du skal ha katter og. Hver for seg, helt greit. Sammen; en liten katastrofe. Det er neppe tilfeldig at ordene «katt» og «dame» ble til det dels betegnende «kattedame». La oss bare anta at eierne deler noen trekk. Men så skjer livet, og i juli flytter en liten herremann inn. En Devon Rex, skal sies. Ja, antakelig finere enn meg. At jeg nå har valgt å bruke en halv månedslønn på en hannkatt, føler jeg bør bli, et kapittel for seg selv.
La oss bare anta at jeg er glad at våren er forbi.