Har du hørt om huset, som ikke ville la seg selge?
Ikke det? Da må du høre godt etter nå.
Det var nemlig et lite rødt hus, ja, ikke så lite heller forresten, som lå som på landet i byen, pleide menneskene som bodde i huset og si. Det var et rødt og koselig medium stort hus, med fine krimskramser og søte vinduer. Ja, i en stil som de i gamle dager kalte «Sveitserstil», og ja, det gjør de forresten ennå.
En dag bestemte menneskene i huset seg for at de ville ut og se verden. Når sant skal sies så var det vel en del andre grunner og, som gjorde at de strengt tatt måtte det, men heldigvis så likte de og verden, og menneskene der, så snart pakket de sammen tinga sine og la i vei.
Vel ute i verden, kjente den lille familien, etter en stund, at de savnet et hus. Så de lette og kikket, -og lette og kikket. Men det var riktig ingen like fine hus, som det lille rød som de var vant med. Noen hadde blitt så fuktige. Andre hadde ikke nok rom. Atter andre hørte man toget suse så kraftig forbi, – og den vesle familien ble nesten skremt. Over hvor mange triste hus det var og ingen som var like koselige som det medium røde.
Og ikke var bare det medium røde koselig, det hadde også fått mange nye og kostbare ting. Det hadde fått en ny gårdsplass med så fine steiner i. Det hadde fått helt ny maling på seg, overalt. Det hadde fått fikset opp i alt som måtte fikses. Rør og elektriske ting, og sånt som voksne er opptatt av, og alt dette hadde kostet den vesle familien mye. Både tid og krefter og veldig mye penger. Så når de dro ut i verden, så skinte huset nærmest. Det skinte, men var tomt. Så da bestemte familien seg for at det beste var å selge, slik at huset kunne bli fullt av koselige mennesker igjen, men det skulle vise seg å bli litt av en prosess.
Huset måtte ryddes, og gulver skrubbes. Og hvor skulle alle møbler bli av? Og vinteren nærmet seg med stormskritt, -og den vesle familien visste ikke sin arme råd. De lurte på om de skulle selge, men hva skulle de da kjøpe? De ville jo ikke ha penger i banken heller. For det hadde den vesle lille kona og den vesle lille mannen lært at ikke var så lurt, selv om alle hadde sagt -helt fra de var små- at var kjempelurt. Men det ville ikke den vesle lille kona eller den vesle lille mannen ha noe av, så de prøvde å tenke ut en annen plan.
Men alt hva de tenkte, og alt hva de gjorde, så så de ikke til å komme noe nærmere et hussalg, og huskjøp. Og akkurat idet de hadde sagt til alle de kjente omtrent, at det medium røde huset skulle selges, så ble det ikke noe av! Og da måtte de tenke ut en ny plan.
Etter tre forsøk, fant de endelig ut hva de ville gjøre. Eller, hva de måtte gjøre, når sant skal sies, og det en sier skal være sant.
De måtte leie ut huset sitt.
Javisst! Og som den vesle familien ble glad! Nå kunne de kanskje bare bo i fuktig hus, men uten å kjøpe. Og de kunne endelig gå i null som det heter. Om noen andre bodde i det røde huset, og den vesle familien kunne bo et annet sted.
Nå kunne de kanskje gå på cafe igjen. Kino igjen. Og ha det litt moro igjen. For ingen syns det er moro å nesten ikke ha penger. Og hvert fall ikke i en verden som bryr seg litt for mye om penger. Og hvor alt koster kjempemye! Det syntes forresten den vesle lille kona og den vesle lille mannen at var kjempeteit og de brukte mye av tiden sin på å prøve og finne ut av hvordan de kunne endre det.
Men nå skal jeg ikke fortelle så mye om akkurat det, men heller om huset som ikke ville la seg selge, – så la oss fortsette litt til.
Joda. Familien fant noen folk, den. Som ville bo i det medium røde huset sitt, og alle ble så glade og lettet. Både den vesle lille familien, og den nye familien som skulle flytte inn. Faktisk levde den nye familien lykkelig der i alle sine fem måneder, selv om de ikke var noe glad i hagearbeid, og forresten heller aldri gjorde det.
Men hva skulle den vesle familien gjøre nå, tenkte de. De hadde jo så lyst på et eget hus igjen, så de bestemte seg for å prøve en gang til. De bestemte seg for å, selge det. Selv om det medium røde huset var det aller koseligste huset de visste om. Så måtte de nesten gjøre det.
Etter mange, mange uker med mer skrubbing, og vasking, og rydding, så skulle huset snart vises frem til menneskene i byen. Ja, kanskje også mennesker helt andre steder, for de kunne jo se huset på nett.
Alle var så spente og megleren gledet seg og.
MEN! Så skjedde det noe. Noe rart skjedde i magen til den vesle lille kona og den vesle lille mannen. De fikk kalde føtter, inni magen sin. Og de fikk nesten ikke sove, for de hadde jo ikke funnet et nytt og koselig hus.
Hva skulle de gjøre? Hva skulle de ta seg til?
De grublet og grunnet, og grublet og grunnet, men visste ikke riktig hva de skulle gjøre.
Og dagene gikk og den store annonsen skulle snart vises frem. Den på nett og den i avisene. Den skulle bli stor og fin, og med alle de fine bildene på. Men mannen og kona var riktig fortvilet og visste ikke riktig hva de skulle gjøre.
For de hadde jo ikke funnet noe hus!
Og da skjedde det rareste av det rare, at en jente som nesten ikke var gammel nok, sendte en melding til de. Nå skal dere høre, skrev hun. Og hun var megler. Dette handlet om et annet hus, som mannen og kona hadde sett på. Som kanskje, kanskje kunne være greit. Ikke kjempefint, men helt greit. Så sa jenta; «Huset er ganske flomutsatt. Det var til og med med i en flom i fjor …». Og den vesle lille mannen og den vesle lille kona kunne nesten ikke tro sine egne ører og øyne. De kunne heller ikke tro at noen hadde vært så ærlig, helt plutselig. Så de ble rent forundra. Men også veldig glade. For at de hadde blitt advart. Men så plutselig ble de litt lei seg igjen. For hva skulle de vel gjøre nå?
Og etter en dag og to aftenturer, kjente de at nok var nok. Nå måtte de ta valget sitt, og de kjente jo hvordan det var blitt så kaldt i magen. Og nedover ryggen og.
Så da sendte de en melding til megleren og sa det som det var.
De ville beholde det medium røde huset, som med all tydelighet ikke ville bli solgt, og håpe at de en dag kanskje kunne vende tilbake til det. I alle fall kunne de ikke selge det, når de ikke hadde funnet noe nytt. Så da ble den vesle lille familien igjen så glad. For nå hadde de svaret sitt. Og hvem vet. Kanskje noen hadde en finger med i spillet. Det får vi kanskje aldri vite. Men hva vi vet, er at det røde medium huset ikke var så glad i å bli solgt og at det snart vil få noen nye mennesker som skal leve i det, – og at alle helt sikkert vil leve lykkelig alle sine dager- enten det er på landet i byen eller ute i den store verden.
Og snipp snapp snute, så var eventyret om det medium røde huset ute.