En garasje og et boligfelt

Jeg kikket ut vinduet, og der gikk hun. På den smale, opptråkkede stien gjorde hun sitt beste for å balansere ben, suppe-skål og småfat.

Om det ikke var for at hun kom fra hagen. Om det ikke var for at hun beveget seg så forsiktig der ute i snøen. Om hun ikke hadde hatt boblejakke og altfor store joggesko. Da kunne det minne om en hvilken som helst restaurant. På en hvilken som helst dag.

Men det var det ikke. Det var porselen i hagen. Det var suppe-skåler i snøen.

Det bodde noen i garasjen min.
Og jeg var plutselig madam.

Hun banket på, og slapp seg selv inn. Det var blitt vårt lille kompromiss. Det hadde tatt meg uker med overtalelser, og til slutt måtte jeg skylde på ryggen. Det var siste utvei, når alt annet feilet. Det var først da jeg insisterte på smertene som fulgte med formalitetene, at hun gav seg. Av natur var vi like sta, begge to. Men begge var vi forhandlere. Så hun banket på. Og jeg fikk ligge.

Suppe-skålen var rykende varm, så hun satt den forsiktig ned, før hun forsvant ut på kjøkkenet. Da hun kom tilbake hadde hun med seg brødskivene mine, og foreslo å legge en nedi for meg. Hun satte seg på huk og smilte. Hånden hennes tok et lett tak i armen min, og så stirret hun ut i luften. Øynene startet å flakke, som om de lette etter noe. «Do må spisa, vet du, vennen min», sa hun sakte. «Do er så tynn. Eta detta. Det er mya fett». Hun rakte meg skjeen, og smilte insisterende, før hun boret øynene fast i meg.

Det var ikke hver dag det ble tilberedt grisekjøtt i garasjen. Men på den annen side. Det var ikke hver dag man hadde Romfolk boende hos seg, heller.

Det luktet himmelsk, og magen rumlet, – så uten blygsel slurpet jeg fettet i meg. Det var krydderier fra en hel verden, og smakene gikk som hånd i hanske. Dette har hun fått til der ute, tenkte jeg. Til enhver tid hadde hun avslått tilbudet om kjøkkenet her inne, og nå forstod jeg det. Hun trengte det ikke. Dette var nedarvede oppskrifter, som hadde gått i generasjoner. Tilrettelagt for et liv på gata. I skogen. En midlertidig leir.

Og nå.
Nå var de her.
I en garasje, i et boligfelt. Sør i Norge.