Men så var det det jeg gjorde, vet du. Jeg tok det for gitt.
Demokratiet. Ytringsfriheten. De fremstod nesten som en norsk-prøve i seg selv. Store, flotte ord, hvor vi pugget definisjonen. Vi visste selvsagt hva det var … hvis vi tenkte oss godt etter. Og hvert år ble vi drillet i det. Og jeg husker læreren vår, som sa. «Ikke sant …! Og dette må vi aldri ta for gitt! Vi må aldri ta det for gitt! Vi må kjempe for det – hver dag!»
Mest syns jeg hun var søt. Mest tenkte jeg at hun hadde levd på en helt annen tid. Jeg hadde aldri trodd at jeg, tjuefem år senere, skulle føle at jeg stod i mitt livs viktigste kamp. At jeg skulle google «demokrati under press», «ytringsfrihet»
og «Facebook sensur». Men her er jeg. Tjuefem år senere. Og googler «demokrati under press», «ytringsfrihet» og «Facebook sensur».
Jeg leser artikler mens jeg bader. Mens jeg venter. Mens jeg stryker. Hører podcast mens jeg rydder, mens jeg vasker, mens jeg fikser. Men oftere og oftere, leser jeg bare. Oftere og oftere, lytter jeg bare. Fordi det er så viktig. Fordi det er så stort. Fordi jeg vil forstå.
«Jeg har lest ufattelig mye om det her. Det finnes mange som mener helt andre ting…Men jeg orker ikke mer. Orker ikke si mer. Blir bare så dårlig stemning».
«Jeg kan i alle fall love at vi ikke trenger å snakke om det på julaften. Vi gjør ikke det, altså. Vi gjør ikke det!».
« Jo … ehm… Hadde det forresten vært greit om vi holdt oss unna snakk om vaksiner og vaksinepass til lørdag, eller … ? Jeg har bedt henne om ikke å snakke om det òg. Hun blir så dårlig av det, liksom. Så bare … sånn at dere vet».
Utdragene over er et lite eksempel på hva slags samtaler jeg har hatt med familie og venner, det siste året (og jeg er neppe den eneste). Noen i muntlig form. De fleste i skriftlig. Gruppechat, gjerne, – hvor flertallet setter dagsorden. På hva som er akseptabelt. På hva som er riktig. På hva som er rett. Det korrekte. Politisk, korrekt. Moralsk, korrekt. Og dugnaden, selvfølgelig. Det skrev jo også jeg.
Jeg liker folk som tar feil. Som sier at de tok feil. Jeg tar feil hele tiden, jeg. Kanskje tar jeg feil, nå også. Kanskje vi gjorde alt rett. Eller alt feil. Det spiller ingen rolle, egentlig. Så lenge vi lurer. La oss i det minste, lure! Undres. Stille spørsmål! Lære. Og unngå.
I en rapport kalt «Ung 2022», gjort av Opinion, et norskeid analysebyrå, – fremkom det at 52% av de unge i alderen 15-25 år «ikke alltid tør å si hva de mener». I frykt for å bli «cancelled». Altså, utestengt. Hetset. Ignorert. Og shamet! Og husk! Dette er ikke 52 % unge mennesker, med på-kanten-meninger. Dette er 52% av ungdommene våre, over HALVPARTEN av ungdommene våre (!), som er redde for å si meningen sin. REDDE!! Og jeg forstår jo hvorfor. Det er bare å lese noen kommentarfelt, det. Til noen som mener noe ikke ‘alle andre’ mener. Det er ikke få kommentarfelt jeg har lest, de siste årene. Som research, nærmest. Og det er stygt! Så mye stygt! JÆKLA NETT-TROLL! JEG HAR LYST TIL Å FILLERISTE DERE …!! Og dette sier det med den største kjærlighet og respekt. Åpenbart,- kjære nett-troll. For dette gangner også dere! Den dagen dere mener noe annet. Den dagen dere lurer.
Tenk om vi, litt oftere, kunne være som
det lille barnet. Som stiller spørsmål. Som lurer. Som undres! Som er nysgjerrig, årvåken, – og lærevillig. Som ikke har alle svarene. Og som viktigst av alt; ikke knebler andres tanker.
Og apropos det å ta feil. En av Danmarks største aviser, Ekstra Bladet, gav i januar leserne sine en uforbeholden unnskyldning. På sin lederplass skrev de at de tok selvkritikk for ikke å ha stilt nok kritiske spørsmål til myndighetene, – blant annet om offisielle innleggelsestall. Men at det, tross alt, var myndighetenes ansvar å informere sine innbyggere presist, korrekt og ærlig (…).
Ytringsfriheten er en av demokratiets viktigste grunnpilarer, sammen med organisasjonsfrihet og rettsstaten. Men det krever deltakelse fra innbyggerne. Det krever debatt og samtaler, mennesker imellom. Og hvem vet egentlig hva som er rett? Hvem har monopol på sannheten?
Jeg tilstreber å være som det lille barnet. Undrende til det meste. Skeptisk, om situasjonen tilsier det. Og alltid åpen for nye tankesett.
For det eneste jeg vet, er at jeg intet vet
-Sokrates