Ikke sant. Og der stod han. Nystrigla, med hånden strukket ut, – og DEN gifteringen på fingeren.
La oss spole litt tilbake.
Helgen som var, la jeg igjen maaange digitale spor. Eller, som jeg liker å kalle det, jeg drev med massivt digitalt hor. Ting ble eksponert, da, for å si det sånn. I all sin prakt. Eller det var kanskje jeg som, på sett og vis, ble eksponert, i all min prakt. På Tik Tok, Instagram og Facebook (at jeg, som trettiåtteåring, er på Tik Tok, – er åpenbart og utelukkende av kommersielle og businessmessige hensyn. De resterende er av ren og skjær glede). Alle som kjenner meg, som kjenner meg litt, som tror de kjenner meg, som vil bli kjent med meg, som stalker meg (et fåtall, skal sies, men de er der (og det settes pris på)) og de som har trykket feil, – fikk med seg det i helga. At Julie var på vift. Extreme kulturell og utseendemessig Makeover. Åpenbart. For ellers sitter jeg jo mye hjemme, i pysj.
Men ikke da, nei. Jeg var på Maria Mena konsert, må vite. På torsdagen. Og Kragerø Spa Resort, må vite. På fredagen. Og faktisk også på lørdagen. Strengt tatt, dreier det seg kanskje om en såkalt «langhelg». «Langweekend». Dette kan jeg selvfølgelig ikke være helt sikker på, ettersom jeg åpenbart har tilhørt de lavere samfunnsklassene, eller kastene, de siste ti årene (som alenemor, singel og sykmeldt) og kun har hørt snakk om disse syslene. Som enkelte, og utvalgte, folk altså driver på med, -i helgene sine. De forlengede.
Og nå var det altså min tur. Som var helt greit. Etter sånn cirka nitti helger med Korona. Firehundre helger som alenemor. Og mange som sykmeldt. Jeg var klar! Det vil si, vi var klare. Venninnen min og jeg. Av et helt sett ulike grunner, -og med et mål fore; å bli spa kæber. Eller føle seg som spa kæber. Som er heelt same, same, but different.
Hvor vil jeg? Mange steder. Men vi begynner her. Når man horer på SoMe, som jeg liker å kalle det. SoMe, er altså short for sosiale medier (for dere som er gamle). H-ordet trenger jeg kanskje ikke å forklare. Men det dreier seg i bunn og grunn om å ikke ha så mange skrupler. Heller bjuda på. Mangfold fremfor måtehold, om du skjønner hva jeg mener. Men altså, kun, digitalt. Køyra på, digitalt. Og det var det jeg gjorde. Delvis av kommersielle hensyn. Delvis også for å vise hvor godt det er å leve (!). At jeg dro på spa på krita, er så langt unna skryt du kan komme, -så den legger vi død med en gang. Men jeg hørte den, selvfølgelig. Den lille stemmen. Baki der.
«Du vet det, Julie. Nå blir jo dette veldig, veldig skrytete, ikke sant? Spa, liksom? Vin liksom? Det gode liv. Konserter meg her og meg der. Du skjønner hvordan det kan føles? For de som ikke har noe. Som ikke kan dra på spa. Som ikke har venner. Som ikke har jumpsuit. Har du tenkt på dem?».
Ja, jeg tenkte på dem. Jeg vil si at det var nettopp dem, jeg tenkte på. For altså. Det er godt å leve. Det er det! Og etter å ha vært så omskåret fra verden, som vi alle har vært, i så lang tid, -var det en sann glede å kunne omgi seg med litt mennesker igjen. Timingen var kanskje hakket uheldig (alle nye virusvarianter, tatt i betraktning). Men det var helgen vi hadde fått- vi var begge vaksinerte -og sånn ble det. Og saken er. Saken ble. At jeg ville slå et slag for å kose seg! Så politisk som det. Og det spiller ingen rolle hvor det er. Hva det er. Så lenge du koser deg. Man må kose seg. Vi må kose oss!!! Ikke sant!?
Og det gjorde folk. Så vidt jeg kunne se. Og jeg vil si at jeg så en del. Om jeg ikke visste bedre, kunne det se ut som folk rømte fra problemene sine. Hadde en frikveld fra problemene sine. Tok for seg av livet. Nøt livet. Elsket livet. Og vi møtte mennesker. Løste verdensproblemer. Diskuterte ivrig. Pratet og lo. Slik man skal. Og vi ble flørtet med. Spandert på. Og sjekket opp. Av menn på julebord. Slik man ofte blir.
Jeg hadde lagt merke til ham en stund. Og nå kom han gående mot meg. «Bra spilt da! Vant dere eller?». Han nikket hodet i retning shuffleboardet. «Eh, ja. Tror vel det. Tror du ikke det, da?» svarte jeg og lo. Han sa noe, som jeg ikke helt fikk med meg, men det antydet i det minste, at seieren var vår. I alle fall etter våre beregninger. Som var godt nok. Så lente han seg inntil meg, igjen. Ettersom musikken stadig ble høyere, måtte vi skrote all smittevern-etikette vi noensinne hadde lært, til fordel for dette møtet i natten. «Og hva har bragt deg hit i kveld da? Er det julebord, kanskje?». «… jeg er på vift!». Han så overrasket ut. «Er du gift?». Jeg lo, ristet på hodet og forsøkte å rydde opp i feilen jeg nettopp hadde begått. «Jeg sa vift! Ikke gift!». Han forble litt mimikk- løs, men fant plutselig frem hånden. Som for å hilse. Ikke sant. Og der stod han. Nystrigla, med hånden strukket ut, – og DEN gifteringen på fingeren.
Jeg er usikker på hva som skjedde videre, -men jeg tror jeg rakk å ta ham i hånden tilbake. Jeg tror også han fikk med seg blikket mitt. Som stirret ned på den feteste, mest shiny gifteringen som noensinne har eksistert, on the face of the earth. Jeg så antakelig så skuffet ut, at han valgte å rygge baklengs ut pianobaren. Selv tenker jeg jo at jeg hadde taklet å ha en anstendig samtale med en gift mann, men ikke vet jeg. Et eller annet fortalte ham, visst, at dette ble helt feil. Det kan selvfølgelig ha vært ett (eller flere) av mine etthundreogåtti ansiktsuttrykk. Eller kanskje han bare ønsket seg en gift dame. Hva vet vel jeg? Jeg vet bare at jeg er himla glad for at han rygget baklengs ut av livet mitt, – og at jeg har alle uttrykkene mine intakt.
And just like that, forsvant jeg tilbake til vår lille gjeng igjen. For nå hadde to damer eskalert til en gjeng på fem. Akkurat slik, det skulle være. Akkurat slik, vi trengte at det var.