Det er mulig jeg må kjøre underoverskrifter.
Opptakten (inkludert en passasje om julekort)
Pynten kom `sent, men godt`. Tradisjonen tro. Juletreet var det første jeg fikk opp, uken før jul. For å vise ungene at vi var i gang. Det vil si, at jeg var i gang. Juletre-lysene ble satt opp i to omganger (og/eller forsøk). Først en gang, av et mannlig familiemedlem (med kronisk dårlig tid og/eller/eventuelt tålmodighet) hvor resultatet var hårreisende, og alt vi kunne se, var ledninger. Undertegnede tok derfor ledninger med lys ned, mannet seg opp* to-tre dager, – og gjøv løs, selv. Med et resultat som står seg til medium pluss. Pluss i parentes (for innsatsen). Kulene kom opp, -i løpet av en tre dagers periode. I en vakker og moderne fargepalett, om jeg skal si det selv. Hvilket jeg gjør, åpenbart. Hvem ellers skal si det? Katten? Hva mer? Jo, jeg kjøpte inn noen juleblomster på Plantasjen. Ferdig pyntet. Ferdig arrangert. Og neddynget i glitter, så jeg regner med at den/hen stryker med, nå snart. Adventsstaken fant jeg ikke. Det er ikke lys i den delen av kjelleren hvor høytider og årstider oppbevares (jeg er som skomakerens barn, når det kommer til elektrisitet). Dessuten er det mørketid (kanskje ikke strengt tatt, men bokstavelig talt), -så det er alltid en 50/50 prosent sjans for å finne på-forhånd-påtenkte-og-eventuelt-mentalt-foretrukne jule-accessoirer. Som også gjør det litt gøy, selvfølgelig. Man vet aldri riktig hvilke (julegjenstander) som når himmelriket, fra kjellerhelvetet. So to speak. Det kan bli et hyggelig gjensyn. Eller et skrekkelig gjensyn (jf. de arvede nissene fra 70-tallet). Sent lille-juleaften kjørte jeg et aldri så lite jule-arrangement på en kommode. Sleder. Skog. Og reinsdyr. Og jeg kjente hvordan konemor-poengene* inntok meg. Psyken min. Og min sjel. Og jeg tror jeg gikk litt mer høyreist etter det (det er så godt å gjøre rett).
Julekort hadde jeg fullstendig `glemt av`, helt til julekortet fra min bror og svigerinne, og deres nissekledde barn, på høytidelig vis dumpet ned i postkassen min. Og som gav så gjenklang i min jul(i)ekropp*, at jeg sporenstreks bestemte meg for at det sikkert (selv på 18. desember) var mulig å få gjort noe med. Og så rett kunne jeg ta! Så mens jeg satt hos frisørdama dagen etter, mens håret bokstavelig talt bleket seg og skapte seg, -skapte jeg og en tilfeldig utvalgt julekort-lagende-nettbasert-tjeneste hva jeg vil kalle ekte julekort-magi. I løpet av noen tastetrykk. Jeg kjøpte pakken med 20 kort og jeg kom på, nå, at kun fire av dem har blitt properly delivered («tre sett besteforeldre» og en nabo). Men det er fortsatt jul. There is still time.
Julestrømper til småfolket
Som riktig sukker-avhengige (dette behandles nærmere i 2023 («mamma har vært på kurs») er det, som alltid, knyttet store forventninger til strømpene, for mine to «små» barn. Jeg fant heller ikke strømpene i år (som er riktig så fine, dessuten) og jeg hadde heller ikke nevneverdig tid til å lete (jeg fant andre aktiviteter viktigere, rett og slett. Men som jeg kan garantere at gagner mine barn, langt bedre, på lang sikt. Kanskje, til og med, også på kort sikt) så mine egne ullsokker, fikk duge. De var heldigvis, lange. Minuset er at jeg har mer eller mindre `bodd i de`, de siste tre månedene, og det har, minus-vis, ikke gått upåaktet hen. Det vil si … Ungene så dem. Luktet på dem. Og kommenterte dem. Men jeg så. Lyttet. Og responderte. Med at jeg; nummer 1: alltid bruker sokker inni, og under. Nummer 2: dette er slik strømper, egentlig, skal se ut. Dette var jo slik de, egentlig, var. I gamle dager. De kjøpte den. Og jeg kjøpte meg tid. Jeg hadde tenkt til å utbrodere dette med `strømper uten mønster`, fra gamle dager, men jeg kom aldri så langt. Ettersom min sønn, sekunder etter, nærmest brøt ut «Sven/hen (vi anonymiserer, åpenbart) sin julestrømpe var EN EUROPRIS-POSE, SOM HANG RETT PÅ PEISEN …!». Hvorpå han kikket på meg med oppsperrede øyne og med et kroppsspråk som like gjerne kunne ha erstattet emojien med utslåtte armer. Og mind you. Dette skjedde i virkeligheten. Etter å ha kjent på en indre takknemmelighet overfor denne «mislykkede forelderen» / Satan of Christmas, latet jeg som jeg var sjokkert. Men ikke for sjokkert (med vissheten om at det kunne være meg, neste år). «Kanskje nissen oppdaget at det var bedre hekto-pris …», hadde jeg tenkt å si. Før ungen, igjen, utbrøt: «ER DET LIKSOM INGEN SOM ER OPPTATT AV TRADISJONER?!». Right. Finne frem julepynten i september, neste år, da. Mens det ennå er dagslys.
Menn i jula
Alt jeg kan si, er ja. Ja. Det har vært mye (rart med) menn i jula. Det får bli en egen tekst, snart. It`s too much. To handle. And write about. Here.
Mat i jula
Jevnt over, dårlig. Grunnet poor health og øreverk. Men god mat på julaften. Jeg laget jordbærsausen til riskremen. Grunnet en misforståelse i familiegruppa ble det hevdet at ett spesifikt familiemedlem gjerne ønsket bringebærsaus, også, til riskremen. Sin. Jeg sa dermed at jeg kunne lage begge (litt for å veie opp for å ha vært konspirasjonsteoretiker i hele år). Hvilket var intensjonen. Jeg laget jordbærsausen, fra bunn av. Sanket bær, fra frossendisken. Men ellers full score og innsats, hva angår hjemmelaging (og resultat). Når det gjelder bringebærsausen satte jeg min lit til at Piano (merket) hadde gjort seg flid med en versjon, som til forveksling kunne minne om hjemmelaget (bare huske og fjerne emballasje osv.). Men det hadde de altså ikke. Og mitt juks ble avslørt. Av familiemedlemmer helt ned i ni-årsalder.
Helsa i jula
Tidenes øreverk. Mens jeg har sjonglert unger, jul og hjemmelaget jordbær-saus (det har vært et helvete. Men det høres så harsh ut, at jeg tar det i parentes. Men det har vært fint, og. Øreverk-jul, kan også være fint). Sa til familien at jeg overlevde på min hjemme- bryggede sopp-tinktur (jeg har ikke plukket soppen, da! Jeg føler jeg må understreke det (utrolig nok, men der er vi). Jeg har kjøpt den av en seriøs, norsk forhandler). For smertene, og immunforsvaret («mamma har vært på kurs». Altså meg. Jeg snakker om meg selv i tredjeperson). Hvorpå hen spurte om den bryggen ikke kanskje gav meg hallusinasjoner (!). Og lo litt. Hvorpå jeg svarte «sånn at hun tror hun er konspirasjonsteoretiker, da, eller?». Og så lo jeg litt, jeg og. Og sånn går nu dagan. Spøk og alvor, hand i hand.
Julaften (inkludert et sosialt eksperiment på FB)
Fin. Fornøyde og glade unger. La ut et kattebilde av det som tilsynelatende var min katt. En julepyntet (uten tilløp til dyremishandling) katt. Litt lik min. Men ikke egentlig. Min er hundre ganger penere (objektivt sett). Men jeg ville spre litt juleglede og googlet «devon rex christmas cat» og det kom opp noe liknende. Nesten ikke pels, – og sinnsyke ører. Ingen torde kommentere det åpenbare. At katten var hinsides. Forbi. Skjønnhet. Og at det er lov å le (det er en katt!). Men ingen lo. Det var heller ingen som skrev «så søt». De bare skrev «god jul». God jul. Og god jul. Og folk mener jo godt, selvfølgelig. De ville sikkert ikke krenke meg. Og mine kattefølelser. Men det er også litt skremmende. P.s. Onkel skrev forresten «det var en katt med store ører. Og store øyne». Han kommenterte elefanten og/eller katten i rommet. Det skal han ha.
Tanker om det nye året
Jeg har kun ett nyttårsforsett. Å holde meg i live. For det er loads to come. And I don`t wanna miss it. Så, buckle up, people. It`s gonna be one heck of a ride.
*Når det blir forventet av meg, som kvinne, at jeg ikke skal skrive «manne seg opp», blir det plutselig, alt jeg vil gjøre.
*For alt jeg vet, heter det `social credit score` allerede. Ting går så fort. Det som i går var kjent som konemorpoeng, kan i dag, meget sannsynlig være `sosiale kredittpoeng` (norsk oversettelse).
*Ordspill er kleint, men litt gøy og. Den nærmest `lå der`. Hva skulle jeg gjøre?!