«Jeg heter Julie- og jeg tilhører en av risikogruppene». Ja, absolutt. Jeg kunne reist meg opp på det òg, jeg. Men postmannen som nettopp stod her. Han hadde nok ikke reist seg opp. Det er rart hvordan det der, er.
Idet han og kinapakken min tråkket inn på bruket (merkelig nok assosierer jeg huset hakket mer mot et småbruk, enn en forstadsvilla) lo jeg, -og ropte mot han; «Ja, hvordan skal vi gjøre dette da?!». Jeg så mest for meg at han kom til å kaste pakken sidelengs, før han rygget, – og kanskje ropte noe om hvor den kom fra. Men han gjorde ikke det. I stedet gikk han med langsomme skritt i retning meg. Det friket meg muligens ut litt. Jeg vet ikke. Men jeg tok meg i alle fall i å vende det andre kinnet til, og jeg begynte å snakke langsomt.
«J-e-g v-e-t i-k-k-e h-e-l-t n-å j-e-g ….e-h-m…». Men han hadde gjort det før. Så på lærers vis, og tydelig østnorsk, ramset han opp hva som skulle skje først, – og hva som skulle skje sist.
«Okey?» spurte han plutselig. «Du skal altså hente et hvitt papir». Han kikket på meg. Senket ansiktet en smule mens øynene boret seg inn i mine. Så vidt jeg kunne se i hvert fall. Det var jo en viss avstand. «H-a-r du hvitt papir?» spurte han igjen. Det var så surrealistisk. Postmannen spurte om jeg hadde hvitt papir. Jeg hadde jo fått det forklart, men hjernen blokket liksom ut. Så mens jeg gav han et skjevt smil, og kjøpte meg litt tid, så jeg plutselig for meg hvordan han kom til å plante hvite surrender- flagg langs hele hekken. Hvite surrender- flagg, på porter og hekk. Laget av klorfritt A4- papir, stjålet fra den forrige jobben. Kronisk syk, ville det bety. Bør ei spares. Blek og syk allerede. Overlever neppe fase to. Vitner kan fortelle om drøssevis med engangshansker i kanin- kjelleren. Tonnevis av Paracet, Antibac og Canesten er observert i 1. etasje. Nå vet jo ikke jeg hva de så for seg med Canestenen, men kan den drepe sopp, – kan den sikkert drepe virus.
«Okey», sa jeg. «Hvitt papir og penn». Jeg sparket av meg sandalene og åpnet opp verandadøren med albuen. Forsvant inn, og fant papirblokka rett på innsiden. Som om den bare hadde ventet der. Masse trevirke, – som nå skulle redde verden. Med pennen skrev jeg navnet mitt, og viste det til han. Akkurat som han ville. Nettopp slik han hadde fortalt. Og ved hjelp av noen få pennestrøk, unngikk vi at mobiltelefoner og småmaskiner ble besudlet av alskens fingeravtrykk. Postmannen smilte til meg, tok bilde av det hvite papiret, og rakte meg pakken.
Med hendene sine.
Og jeg tok imot.
Med hendene mine.
«Ja, nå tar vi visst i den samme pakken» proklamerte jeg, med en viss ettertenksomhet. Men postmannen var like rolig. «Nja, men nå tilhører jo ikke akkurat vi, noen risikogruppe» sa han og lo høyt. Nedsatt-immunforsvar- setningen lå helt ytterst på tungespissen, -men jeg tippet litt bakover og svelget det i meg. At pakken kom som Express-post fra Kina, nevnte jeg heller ikke. Heller ikke det at jeg hadde hostet hele formiddagen. Jeg nevnte heller ikke at han var mann og godt over femti. Og jeg sa ingenting om at flere, i utgangspunktet friske folk, hadde blitt svært syke. Både her og både der. Jeg sa ikke noe om det. Jeg sa ingenting. Jeg spurte heller ikke om hvor lang rute han hadde hatt i dag. Om han hadde tatt i mange pakker. Om han hadde Antibac i bilen. Hvordan det stod til med såpe og vann. Jeg sa ingenting. Jeg sa heller ingenting da den hjerteopererte nabokona, på nærmere sytti, sa at det var mest de på åtti. «Du vet, det er mest disse på åtti det, vet du. Disse gamle. Det er mest dem».
Det stemmer nok. Det er kanskje mest dem. Jeg tror Heimevernet på Gardermoen også tenker at det er mest dem. Dette er nok mest dem i Italia. Spania. Det er nok mest dem. Det er mest dem i Kina det, vet du. Det er mest dem. Det er dem som bruker hansker. Masker. Ja, det er klart. Det er nok mest dem.