Bakgrunn: Aftenposten hadde følgende kronikk på trykk 13.05.21; «mamma er konspirasjonsteoretiker. Jeg føler meg så maktesløs». I det følgende kommer et fiktivt tilsvar, hvor jeg bytter perspektiv, -i mitt forsøk på å gi barna til denne utsatte gruppen, en stemme. Det advares om utstrakt bruk av ironi.
Kjære «anonym» -du som skrev kronikken «mamma er konspirasjonsteoretiker. Jeg føler meg så maktesløs»
Det er riktignok over ett år siden du skrev innlegget ditt, – og jeg kan bare forestille meg hvordan situasjonen sannsynligvis har gått fra `vondt til verre`, for deg nå. Jeg ønsker derfor å beklage at det har tatt meg så lang tid å respondere. Noe jeg selvsagt ikke trengte, -men kjente en umiddelbar trang til, etter å ha lest innlegget ditt, den gangen. Det har vært mange grunner til at det likevel tok meg denne tiden, – og hvor hovedårsaken har vært at teksten din gjorde såpass inntrykk på meg, at jeg trengte tiden frem til nå, for riktig å fordøye det.
Grunnen til at innlegget ditt nærmest «snakket til meg», er fordi også min mor er konspirasjonsteoretiker. I alle fall i mange andres øyne. Nå har hun kanskje ikke mange teoriene, selv, -men hun tror i alle fall på narrativet som gjelder for en god del av dem. Det kan virke på meg som om moren din tror på så godt som alle konspirasjonsteoriene `der ute`, og jeg kan forstå at det oppleves ekstra belastende for deg. Jeg kan se for meg at hun da ikke bare blir stemplet som `konspirasjonsteoretiker`, men kanskje også som `særdeles naiv`, og det må selvsagt være tøft. Du skriver selv at moren din mener at koronapandemien var planlagt, at hun ikke vil ta vaksinen, at hun nekter å bruke munnbind, at hun tror jorden er flat, at Donald Trump egentlig vant presidentvalget, at hun er overbevist om at vi kjemper mot den dype staten og en pedofil elite som drikker barneblod og at Joe Biden egentlig er død, – og det er jo fryktelig mye å ta innover seg. For deg (og sikkert også, for henne). Jeg må innrømme at jeg slik sett nok har det litt enklere enn deg, ettersom min mor ikke tror på absolutt alt som blir hevdet. Hun er i alle fall ikke `overbevist`, slik du nevner at moren din er.
Jeg kan formelig kjenne smerten din, og ikke minst frustrasjonen din, -og jeg er glad du hadde mot til å skissere dette du (antakelig fortsatt) står oppe i. Og jeg antar, mange med deg. Man kan jo snart ikke åpne en avis eller et nyhetssted lenger, – uten at ordet konspirasjonsteoretiker dukker opp, og det viser jo bare omfanget av det hele. Og i hvilken grad det nå er å anse som et samfunnsproblem. Så derfor vil jeg berømme deg for å gi oss muligheten til å få et innblikk i, og forståelse for, våre medmenneskers opplevelser og innerste tanker og følelser, for tiden. Og i ditt tilfelle, også et innblikk i hva du ser for deg at løsningen kan være på sikt. Slik sett fremstår du som veldig «på ballen», om jeg kan si det litt folkelig, og det slår meg at du ikke bare er preget av maktesløshet og sorg, men du virker også veldig ressurssterk og løsningsorientert. Det er fint. Og som begge barn av konspirasjonsteoretikere kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver, og jeg må medgi at jeg har tenkt mye på deg. Blant annet på hvor gammel du kan være. For det er jo ikke alt som er like enkelt å takle når man er barn, i motsetning til om man er voksen. Jeg er selv elev i videregående skole og det gjør vel, på sett og vis, at jeg har «en fot i hver leir». Du skriver gjennomgående «mamma» i innlegget ditt, har jeg lagt merke til. «Er mamma farlig nå?». «Kan du ikke bare si at du tulla, mamma?». Umiddelbart tenkte jeg derfor at dette måtte være skrevet av et barn. Ikke minst også på bakgrunn av den tilhørende skissen/fotoet, laget av illustratør Arne Nøst. Der man altså kan se en familie som holder hverandre i hendene, og også et lite barn (illustrasjonens størrelse varierer imidlertid, avhengig av hvor man åpner kronikken. Mobil, PC e.l.). Men da du litt lenger ute i teksten din skrev følgende; «noe av det såreste for meg, er at jeg kjenner jeg vegrer meg for å la barnet mitt være alene med bestemoren sin» forstod jeg at du måtte være eldre enn jeg først hadde tenkt. Vel. Det spiller ingen stor rolle. Det gjør vel egentlig bare at enda flere kan kjenne seg igjen i historien din. Som er fint. I og med at du nærmest dekker hele aldersspennet.
Så ønsker jeg å kunne gi deg en liten oppmuntring, eller kanskje en «strategi» som kan hjelpe deg på veien videre. Og det handler om hvordan du, forhåpentligvis, kan velge å se din mor. Det er i alle fall slik jeg ser min mor. Jeg ser nemlig en uredd og nysgjerrig kvinne. En som setter seg inn i ting og stiller spørsmål. Min mor er kanskje annerledes, men også spennende. Det er selvfølgelig ikke alt jeg er enig i, eller tror stemmer, -men jeg respekterer hennes synspunkter og hun respekterer mine. Nå opplever åpenbart ikke jeg min mor som farlig, slik du hentyder flere steder i ditt innlegg, at du gjør med din mor. Likevel, klarer jeg ikke helt å få tak i på hvilken måte du anser henne farlig? Er det fordi situasjonen minner deg om å miste noen til Alzheimer? slik du selv beskriver det som. At du frykter hun kan glemme en platetopp eller glemme ungene igjen i byen, for eksempel? Uansett må det være skremmende om det, for deg, kjennes som om hun gradvis mister hjerneceller, slik tilfellet er for hjernesykdommen Alzheimers. Dessuten har du sikkert blitt skremt av å, selv, lese at det «ikke lenger er noe som heter ufarlig konspirasjonsteori». Kronikken du altså henviste til. Skrevet av førsteamanuensis i statsvitenskap, Tanja Ellingsen, ved Nord Universitet. Også jeg ble skremt av den, om det er noen trøst. Og også artikkelen til NTNU-professor Asbjørn Dyrendal («Bare det å bli utsatt for konspirasjonsteoriene gjør oss mer kyniske og mer tilbøyelige til å mene at egen kriminalitet er greit») gjør jo at enhver kan frykte en slik påvirkning. Og da at barna dine skulle havne i en slik situasjon, må helt klart oppleves uholdbart. Og jeg tror virkelig dette oppleves uholdbart, for deg. Du skriver jo også at dersom du hadde blitt født i dag, hadde du sikkert blitt nektet vaksiner og legebehandling av moren din. Blant annet. Og at du håper barnevernet hadde grepet inn. Det er for meg, fryktelig å lese, og jeg finner nesten ikke ord.
Du etterlyser tiltak, -og jeg kan forstå at du gjør det. Og jeg syns det er lurt. Jeg har, personlig, alltid følt at gruppeterapi (gjerne i sirkel) kan være en god metode. I veldig mange av filmene jeg har sett, har dette sett ut til å fungere bra. Nå vet jeg ikke om det var helt det du så for deg, for moren din og deg, men jeg ville i alle fall nevne det. Du skrev jo at medisinering nok uansett var uaktuelt, ettersom moren din motsetter seg alt slikt (og ikke tror på legevitenskapen heller). Vel. Jeg kan bare håpe at ting blir lettere for dere på sikt, -og jeg vil til sist ønske deg oppriktig lykke til med relasjonen deres. Jeg håper mine innspill kan være til noe hjelp, -ikke minst med tanke på hvor flid du har gjort deg, med kronikken din. Den fortjente virkelig oppmerksomhet.
Anonym, vgs-elev