Først og fremst takk for at du valgte å omtale meg med «kjære Julie». Jeg antar at dere har noe forskning som hevder at vi som kunder blir mer medgjørlige, dersom dere omtaler oss på en semi-kjærlig måte. Kanskje dere også har noe forskning som viser at vi single blir omtalt med dette «kjære» noe sjeldnere enn vi strengt tatt skulle ønske, -og at dette derfor treffer oss som kundegruppe, ekstra hardt. Så takk for det. Og selv om jeg ikke helt har gjort meg opp noen mening om hvorvidt jeg liker bruken eller ei, liker jeg i alle fall at dere har fornyet dere.
Vi begynte jo å bli litt lei disse telefonene klokken 21 på kvelden (på vårt mest sårbare) hvor dere åpnet opp på følgende måte; «Hei Julie! Hva skjer ikveld? Er det Netflix og chill?». Hver gang stoppet hjertet mitt opp noen sekunder og jeg fortet meg å se på mobilen etter ledetråder, – men nei. Der stod det bare et 22- nummer. Knapt. Så måtte man tenke hvilke kamerater som bodde i Oslo nå, som kunne være likandes til å sjekke formen, en fredag kveld. Og slik raste tankene helt til denne Martin eller Marius (tror John og Jack brukes mest på mail) ymtet frempå om jeg ikke kunne tenke meg et lite forbrukslån, så jeg «endelig kunne få unna noen prosjekter». Ja, også til knallgod rente da, selvfølgelig. Til godt under 60. Og den gode nyheten, sa Martin, var at jeg ikke trengte å stresse med å betale tilbake, heller. Klarte jeg 300 i måneden, så var det topp.
Marius, Martin eller hvem-enn-du-er (jeg har en følelse av at erke- norske navn også utgjorde noen «funn» i denne forskningsbasen deres, men hva vet jeg? Kanskje jeg bare er fordomsfull) -det er klart jeg har lyst å gjøre ferdig prosjekter! Snakk om å lese tankene mine! Mest av alt har jeg ikke bare lyst til å sluttføre prosjektene, – som jo kan være vanskelig nok, i en småbarnsfase. Mest av alt har jeg lyst til å sette bort jobben, til noen som faktisk får gjort det. Jeg har lyst til å endelig få malt soverommet ferdig! Du har rett! Jeg har lyst til å få unna de to siste veggene, og. Og jeg har lyst til å sette det bort! Til et riktig firma som betaler skatt og allting! Som maler fire strøk, -og pusser litt først. «For jeg vil vel ha det fint?!». 5000 til maleren, og med deg kjære Martin, som er så grei og låner ut. Da får jeg sluttført veggene til den nette sum av 8000. Ja, det er det verdt.
Men så var det deg da, kjære, John Johnsen. Det er klart jeg vil være turist i eget land! Du har rett i at det har vært en utfordrende vår, -og at det hadde vært godt å senke skuldrene litt. Du aner ikke. Men selv jeg vet at fem-stjerners hotell, i Nord-Norge, ikke er helt hva jeg burde prioritere nå. Selv med spa-avdeling til mor! Selv med kidz- klubb til ungene! Egentlig er jeg litt skuffa, John. Hvis du virkelig trenger meg, skal jeg fortelle deg hva du burde gjøre. Du burde ringe ni på kvelden, du og. Så burde du si; «Er det ikke tøft å klare seg alene? Hadde det ikke vært godt med litt ekstra å rutte med? Bare være gæren og dra til London!! Ta med ungene på Hamley`s -og se Big Ben!». Jo, John, ville jeg sagt. Det er helt rett, det. Det er akkurat det jeg vil. Og for å få meg på gli, burde du nevne Tinder, og. Du vet jo alt likevel.
«Hvor lenge har du ikke vært på Tinder nå, Julie?! Hvor godt hadde det ikke vært å treffe en mann i virkeligheten? Kanskje det er din tur å treffe en på flyet, nå?». Det er sånt. Det er sånt jeg hadde falt for. Drit i veggen! Drit i om det mangler rødt. Jeg vil på ferie! Jeg vil på ferie, og leve litt, jeg og!
Så får vi se da.
Neste trekk er ditt.