I dag fikk jeg mitt første kjerringkompliment. Det tok trettifem år, heldigvis. Men da kom det. «Du holder deg godt», sa han. Og trodde det var et kompliment.
Til hans forsvar, så tror jeg han virkelig trodde at det var det han gav. Et ektefølt, heidundranes kompliment. Ukas høydepunkt, antakelig, for mitt vedkommende. Det var nok det han trodde. Og jeg bør selvsagt ta noe ansvar oppi det hele. For i og med at ordet «godt» dukket opp, regnet jeg det automatisk for et kompliment å være. Gammel vane, vil jeg tro. Så hva gjorde jeg? Jeg takket. Ikke bare takket jeg. Jeg takket ham nettopp for, «komplimentet».
Men dette var da ikke slik komplimenter hadde pleid å føles. For hva sa han egentlig? At jeg holdt meg godt? I forhold til hva? I forhold til alderen? I forhold til andre? Med tanke på alt slitet? Eller var det ment som en liten trøst, med tanke på all datingen jeg sannsynligvis skulle gjennom? At det i grunnen var håp ennå. Forfallet var ikke fullstendig og totalt, -riktig, riktig ennå. Det var nok ikke så lenge til. Nei. Men et par, gode år hadde jeg nok.
Er det slik det skal bli nå? At det fineste en mann kan si til oss, etter fylte tretti, er at vi «holder oss godt»?! Hva skjedde med sexy? Søt? Flott? Digg? Deilig? Jeg kan i og for seg forstå at en mann i trettiårene syns det er hakket mer problematisk å bruke ordet «digg» nå, enn da han var tjue. Likevel. Det er nok av adjektiv å velge blant. Jeg hadde ikke sutret over «flott» for eksempel. Eller det helt enkle «fin». Eventuelt «fin -med digg rumpe!» (eller er det helt over?). Jeg hadde jo ikke sutret da. Av alle adjektiv som finnes, så valgte han det «å holde seg godt». Det er knapt et adjektiv, det! Så ja. Jeg er litt sur. Og litt sint og forbannet, faktisk. Om ikke engang single menn kan dra til litt, – hva da? Er det over for oss? Har vi utspilt vår rolle? Er det ingen som skal se mer?
Dessuten stusset jeg over dette «godt». Hvis jeg først skulle få et nitrist alderskompliment, så burde det i alle fall slå mine, tilsynelatende, konkurrenter ned i støvlene …! «Altså! Du, altså! Du holder deg jo bare fantastisk godt!! Wow, liksom!!!». Eller helst. «Wow, liksom. Du holder deg syyykt mye bedre enn alle andre jeg kjenner!». Eller. «Ærlig talt, damen. Du holder deg bare best i verden, du!!! Sjuuukt!!». Slike ville jeg ha, da. Jeg ville ikke ha godt eller god. Jeg ville hvert fall ha bedre eller best!!!
Det verste er at han som overleverte tidenes kompliment, faktisk er «litt på». Han har vært på i flere år, han stakkar. Mener jeg å tro. Helt sikker, kan man faktisk ikke være. For disse komplimentene kunne han strengt tatt servert til alle hunner som krysset hans vei, den uka. Mora. Mora til tanta. Tanta til mora. Leger. Sekretærer. Behandlere. Jeg mener. Det er ikke fantastisk. Det er det ikke.
Jeg tenker at noen må lære de opp. De burde reise til Italia. Med notatbok og tykke briller. Det er der det skjer. Det er sånn det gjøres. Okey …! Så var det kanskje `litt` slitsomt da vi var tjue. Men det var fordi vi ikke visste bedre! Ikke visste vi at det ville være siste gang! Eller blant topp fem i livet. Jeg mener. Du trenger jo ikke alltid å være enig. Du vil bare høre det. Du trenger bare å høre at du har fin rumpe, et par ganger til før du dør.