Jeg føler vi må snakke om emojier. Ja, altså, før det går helt over styr.
Nå vet selvfølgelig ikke jeg om dette mest er å anse som et lokalt problem. Som i lokalt-lokalt. Som i et problem som mest sirkulerer i egen familie og vennesfære. Eller, jo! Det var beskjedent. Du vet så absolutt, Julie, at dette er å anse som et regionalt problem. Om ikke også, til og med, et nasjonalt. Anliggende. Problem.
(og jeg bare adresserer det. I`m simply adressing the issue)
Hvor begynner man? Kanskje med starten. Da det var nytt for oss alle. Og som med alt annet en ønsker å implementere i befolkningen (eller for eksempel på et arbeidssted (jeg kjører en løs anekdote)) så tar det lenger tid for enkelte å ta det innover seg, og inn i seg, enn det det gjør for andre. Vi har sånn cirka holdt på med elektroniske smilefjes, roser og smårips (kun noen eksempler) i tolv år nå. Det vil si, at enkelte har tatt det innover seg, -nokså fullstendig. Men andre tar, fortsatt, – nokså fullstendig feil. Noe vi andre (jeg, for eksempel, har bare middels kompetanse) bør fullt ut respektere. Vi er alle, på sett og vis, work in progress. Men som med alt annet i livet. Noe progress, bør det kanskje være (men jeg er absolutt ikke sikker*).
Jeg ser ingen grunn til å skjule at søsteren min i halvannet år nå har brukt foldede hender med rasemessig feil farge. Om det er lov å si. Og jeg blir jo forvirret. Er det for eksempel en politisk ideologi bak det hele? En bevegelse jeg har gått glipp av? Every Color- No Color! Eller kan det være at hun identifiserer seg som en indisk guru, all of a sudden? Som hun selvfølgelig har all rett til (all power to her). I starten, av hennes bruk (fra blåhvit til indisk) spurte jeg litt forsiktig om hun kanskje hadde fått høyfjells-tan, men det endret ingenting. Jeg tror hun lo-seg-i hjel-emoji, -men det var også det. Hun er busy bee, småbarnsmor og jeg antar at det også, selvfølgelig, kan være en 60% sjanse for at hun bare bruker emojien, feil. Ikke at fargen er feil, som sådan. Herregud. Nei. Men vi blir nok alle – i slekta-litt usikre når hun ber og folder hender og setter pris på ting i meldingstrådene, om det er hun som er der, liksom, – eller en indisk venn.
Det er mer, når det gjelder foldede hender. Man kan i et godt øyeblikk, virke takknemlig og avslappet. Takk for det. Takk, for den søte videoen. La oss håpe det. Ish. Mens det i andre øyeblikk (for eksempel i livets skyggedaler) kan virke som du har en oppriktig bønne-økt gående. Som i vår umiddelbare sfære vil insinuere en viss desperasjon og ustabilitet, ettersom få av oss ber `til daglig`, om du kan si det sånn (men all honnør til dere som gjør det!). Hva det handler om er, å holde tunga rett i munnen, -og emojien på rett sted. Til rett tid. Åpenbart. Og for min del, som nå nærmest er for konspirasjonsterrorist å regne, er det jo ekstra mye å ta hensyn til. Nei. Hva var det igjen? Konspirasjonsteoretiker? Ja! Eller, sympatisør med konspirasjonsteoretiker og teoretikere …? Vel. Jeg antar at det ikke spiller store rollen, for tiden. Helt hva man er. Jeg antar at sympatisører, som sådan, også inkluderes i samle-sammen-begrepet «konspirasjonsteoretiker», -som egentlig, også, er litt fint. Når du tenker på det. Alle skal med, liksom. Dere som finner det opp. Dere som leser det (og dere som har rett). Mest kjenner jeg at jeg tar det som et kompliment, faktisk. Virkelig. Jeg syns det gir meg et litt nerdete, intellektuelt uttrykk. Og jeg kjenner at det er velkomment. Ikke minst fordi jeg er i klesbransjen og slikt, til daglig. Og it`s all about the balance. Ikke sant? Yin og Yang.
Forleden, på familiegruppa, så hadde vi plutselig en challenge gående. Det vil si, det skjedde nokså u-intensjonelt, fra hva jeg kan forstå. Det var høstferie. Det var noen småbarnsforeldre. Som kanskje hadde vært oppe litt lenge. Litt tidlig. Fått litt lite søvn. De begynte med selvportretter (…). Nettopp. Med blyant og papir. Tok bilde. Og sendte det på gruppa. De eldste fulgte opp. Tegnet. Og sendte det avgårde (in space) (vanvittige resultater, men det er ikke det historien handler om her). Inngiftet familiemedlem (nei, det var ikke deg, Bjørn!) roste «eldsterådet». Det vil si, den inngiftede, skrev og responderte med følgende; Moro! Så flink! Etterfulgt av en emoji. Som slikker seg rundt munn.
Som en hovedregel, bør man nok være varsom med slikke-emojier. Spesielt i familie-grupper. Men hver sin smak, selvfølgelig (og hvert sitt slikk). Kanskje hun bare var sulten. Eller skjessen, som vi sier her (fysen. Om det gir mening). Fysen på tegning, kanskje. Kanskje hun var fysen på tegning.
En annen tråd (dette var på Facebook), skrev jeg et kompliment til en fyr. Som varte og rakk. Jeg spurte også om linken til noe spesielt, som jeg hadde lest av ham, tidligere. Det er ikke slik jeg vanligvis `go around` på Facebook. Men dette var et unntak. Jeg hadde noe på hjertet. Jeg roste ham. På en helt «normal» måte. Og spurte (hyggelig (ved hjelp av emojier)) om han kunne sende over den linken, jeg nå ikke lenger kunne finne. Ei dame `kommenterte` etter fire minutter. Anslagsvis. Med en jeg-er-sjokka-emoji. Sånt gjør meg usikker. Mer enn noe annet.
Det er åpenbart mer. Jeg er mye på nettet (men jeg sitter ikke i kjellerstua av den grunn, si`. Og godt er det (for meg. Mitt rykte. Og i forlengelsen; min familie. Innvortes og utvortes). Den de fleste klarer seg bra med, er ler-seg-i hjel. Emojien. Mange ler-seg-i hjel-emoji om dagen. Faktisk er det den emojien vi nordmenn, og mange andre nasjoner også, bruker mest. Så den fikser vi nokså greit. Det går mye i hjerter. Også grei fiks. Tommel opp. Eller ned. Også grei fiks. Eller … Vel. Egen historie. Men så fikk jeg en nattamelding fra en kar forleden. Natta, stod det. Omsider. Etterfulgt av en gråter-litt-emoji. Herregud. Da gikk jeg rett ut.
*For det blir faktisk ganske spennende, noen ganger, å følge trådene. Som for eksempel når noen har lagt ut en søt snutt av katter eller babyer, og slekta skal respondere følelsesmessig, og emojimessig, på det. Jeg tar meg stadig i å bli underholdt, – og det tar jeg ikke lett på. Det vil si, jeg tar det veldig til meg. Verdimessig, og underholdningsmessig- og åpenbart responderer jeg tilbake, emojimessig. Det er en fin tid (emojitiden).